Krisen i ambulanseberedskapen gikk fra vondt til verre i helga, uten at myndighetene har vilje eller verktøy til å gripe inn. Det er sjokkerende og skremmende at kritisk infrastruktur uteblir – og at man dermed risikerer liv og helse med «åpne» øyne.

Ellers i hverdagen og arbeidslivet gjør vi det meste for å gardere oss mot at liv og helse settes på spill, for eksempel når helsearbeidere havner i streikesituasjon. Uavhengig av årsak, er det ikke tenkbart å sette tredjepart i livsfare.

I ambulansetjenesten skjedde akkurat det i helga, etter at anbudsvinner Babcock plutselig avsluttet forhandlingene med flygerforeningen etter vinterens anstrengte dialog. Dermed var det ikke luft under vingene på det meste av ambulansefly og det skapte raskt farlige situasjoner. Vi fordeler ikke skyld mellom partene, men konstaterer at det ble en uforsvarlig situasjon.

Vi registrerer at både helseminister og politikere i opposisjon mener situasjonen er uholdbar, men det hjelper forvinnende lite i det virkelige liv. Det er der pasienter og pårørende befinner seg – og vi mener myndighetene bør og skal gripe inn umiddelbart. Igjen får vi en følelse av politikerne sitter på gjerdet, mens helseforetakene i liten grad kan sette makt bak kravene. Strukturen er for tiden både udemokratisk og livsfarlig.

Anbudskontrakter er vel og bra, men på et så vitalt område må det ligge klare føringer på at det skal være en virksomhetsoverdragelse som sikrer de ansatte opplagte rettigheter, som avlønning og pensjon. I stedet havner vi en situasjon der operatørene gjennom flere tiår kastes ut i usikkerhet, inkludert 100 piloter som har opparbeidet seg enorm kompetanse på området.

Denne mangelen på trygghet er ofte ensbetydende med at ansatte jakter etter alternative arbeidsplasser – og viktig kompetanse gjennom flere tiår settes på spill. Det er uforståelig at man har satt seg i en slik situasjon. Det offentlige helsevesen må i det minste engasjere seg for å beholde dyktige medarbeidere og ikke åpne garden for sosial dumping. Når aktørene skal regne på oppdragene, må det ligge faste rammer i bunnen, basert på at kvaliteten i tjenestene ikke forringes, verken når anbudet trer i kraft eller mens stafettpinnen skal overleveres.

I distriktene har vi ikke en ambulanse på bakken som kan steppe inn og sørge for livreddende transport på noe i nærheten av samme tid. Flyambulansen må rett og slett være i beredskap. Det er derfor basen i Alta, Kirkenes og andre steder må være bemannet og godt utstyrt til enhver tid.