Sylvi Listhaug tømte ut all frustrasjon tirsdag morgen og lovet mer av det samme i en friere posisjon på Stortinget, men trenger vi en bunnløs, verbal fraukjeller for folkevalgte?
Uten nødvendig tillit fra flertallet på Stortinget gjorde Listhaug det eneste rette ved å takke for seg som justisminister og sørge for at regjeringen ble sittende. Vi tror ingen er særlig bekvem med tanken på at en slik sak skulle forårsake regjeringskrise for et «team» som fikk folkets tillit så sent som i høst. Uansett hvilken regjering vi hadde fått i stedet, hadde det ligget an til stormfullt farvann og dårlige vilkår for styringsdyktighet.
Under Listhaugs farvel med statsrådposten var det dessverre lite eller ingenting som tyder på at hun angrer på sin lemfeldige bruk av sosiale medier – og hun forsterket inntrykket av at et«unnskyld» fra talerstolen ikke var ektefølt.
Her var dessverre ingen ydmykhet på egne vegne. Listhaug påtok seg rollen som offer for heksejakt og politiske motstandere. Martyr-rollen hun tar med seg inn på Stortinget, gir overhengende fare for at sakene må vike for spill og karikerte debatter. Ekstra spesielt er det at kritikk og motbør gjør at Listhaug fremstiller seg som ytringsfrihetens vokter. Det er vel få som har hatt tilgang på flere talerstoler de siste årene.
Spørsmålet er hva man bruker den til, enten det er Facebook eller en utøvende rolle som statsråd. Paradoksalt nok har Frp og regjeringen fått nokså bred støtte i Stortinget for Listhaugs aller viktigste sak; strengere innvandringspolitikk. Det har de også fått fra Ap og «katastrofale» Jonas Gahr Støre.
Avskjedstalen til Listhaug bidrar utvilsomt til å bevege fjellet av innvandringskritiske røster. Det gir hyggelige meningsmålinger for Frp og flere medlemmer, men det var alt annet enn en voksen og moden avskjed vi var vitne til. Blant triste innslag var angrepet på KrF, der Knut Arild Hareide fikk smake pisken som «rygglaus». På sosiale medier ble det forsterket av supportere med begrep som judas, quisling og regulære drapstrusler, som gjør at Hareide også trenger politibeskyttelse. Akkurat som Listhaug selv og Jonas Gahr Støre. Er det virkelig slik vi vil ha det?
Vi har ingenting i mot klar tale på Stortinget, eller at en spade kalles for en spade. På Stortinget behøver vi klare fronter, slik at velgerne ser de politiske forskjellene. Det er imidlertid viktig med gjensidig respekt og evne til å se at partiene jobber for sine ulike, ideelle mål. Det styrker respekten for politikerne og gjør at flere vil ta demokratisk ansvar. Konfliktene vi nå ser gir kun hardere og feigere gjødselsspredning fra private skrivestuer.