Flertallet i fylkestinget takket som ventet nei til avtalen fra Gardermoen og fulgte opp med vedtak om å gjennomføre en rådgivende folkeavstemning om sammenslåingen av Troms og Finnmark.

Det er ikke en veldig overraskende utvikling, med tanke på krigsretorikken som anvendes for å skape frykt. Sammenslåing blir karakterisert som en demokratisk overkjøring og et forsøk på å viske ut identiteten til finnmarkingene gjennom sentralisering. Assosiasjonene som brukes fører oss tilbake til noen av de mørkeste kapitlene i Finnmarks historie, nemlig 2. verdenskrig.  I realiteten handler det om en overmoden sammenslåing av to fylkeskommuner, et forvaltningsmessig grep for å gi mer og bedre tjenester til innbyggerne.

På mange måter er årsaken til knuten et strategisk selvmål fra den blåblå regjeringen. Forsikringen om at regjeringen egentlig ønsker desentraliserte tjenester og oppgavefordeling har druknet fullstendig, simpelthen fordi regjeringens egne sendebud ikke har maktet å være konkret og forpliktende på hva som skulle sukre pillen og gi bedre regional styring og kraft.

Frykten i Øst-Finnmark handler i stor grad om tap av offentlige arbeidsplasser, men NRKs Sentio-måling viser at motstanden er rotfestet i hele Finnmark. Å undervurdere følelser og motmakt er en typisk tabbe fra etablissementet, som ofte gjør krav på å sitte med all fornuft. Det samme har vi sett i EU-relaterte saker, som ACER-saken og nasjonal kontroll over «heilnorske» energiressurser.

I stedet for å kjøre en tydelig og forutsigbar prosess, har vi fått klima for konspirasjonsteorier. En folkeavstemning før 17. mai vil sannsynligvis vise at motstanden er stor, spesielt hvis spørsmålsstillingen er ledende. Det er forskjell på å spørre folk om de er imot en tvangssammenslåing eller om de synes tiden er inne for å slå sammen to fylkeskommuner, i tråd med stortingsvedtaket fra i fjor. Vedtaket ble konfirmert nok en gang etter stortingsvalget, så det kan ikke herske tvil om at det har vært en demokratisk prosess, der regjeringspartiene Høyre og Frp følger opp sin avklarte politikk.

Den reelle motstanden mot regionreformen kom paradoksalt nok etter to stortingsvedtak og et valg som ikke premierte Arbeiderpartiets reverseringstanker, heller ikke i Finnmark. Arbeiderpartiets nye linje blir merkverdig i lys av at partiet trippet utålmodig for å skape mer robuste regioner, men ble holdt i tøylene av regjeringspartner Senterpartiet. Nå har de åpenbart lekket nok velgere den veien.

Arbeiderpartiet har heller ikke hatt tradisjoner for å gå på barrikadene for folkeavstemning eller referendum, basert på at vi har indirekte demokrati. I stedet har vi fått et rollebytte, der partiet tar i bruk liberaltisk retorikk for å stanse et stortingsvedtak i regi av blant annet folkeavstemningspartiet Frp.

Lokalt har riktignok Frp kastet seg på bølgen, noe som sier oss at den populistiskiske malstrømmen av følelser er enorm. Tiden vil vise om den er sterk nok til å bøye regjeringen i kne og bringe saken tilbake til Stortinget.