Flertallet i styret til Finnmark Arbeiderparti har bestemt seg for å støtte det fremforhandlede resultatet mellom Troms og Finnmark, basert på faren for langt dårligere uttelling hvis regjeringen fikk hele materien i fanget.

Leder Ingalill Olsen må nok regne med knallhard motstand fra eget parti i dette spørsmålet, spesielt i Øst-Finnmark. Det ligger an til tøffe oppgjør, både på fylkestinget og på eget årsmøte. Det kommer ubeleilig, med tanke på at fylkespartiet har bak seg tøffe stridigheter ved siste valg. I Alta hadde partiet 16 prosentpoengs oppslutning, men det er ikke bare helsesaken som har vært splittende.

Vi tror det er fornuftig at styret i Finnmark Arbeiderparti inntar en konstruktiv rolle i prosessen som venter, i stedet for å ende opp som et populistisk protestparti. De siste årene har partiet gjort et forsøk på å demme opp for Senterpartiets framgang, som utvilsomt er basert på kamp mot sentralisering og klippefast tro på at endringer vil føre oss i avgrunnen.

Der Senterpartiet virker genuin i dette spørsmålet, er det langt verre å ha tillit til Arbeiderpartiets vingling. Prinsipielt var partiet mer enn ivrig til å sette i gang en regionreform, tilpasset den utviklingen vi ser rundt oss. Blant annet handler det om å skape grunnlag for en offentlig forvaltning som makter å håndtere nye krav til tjenester.

Inntrykket var også at Arbeiderpartiet forholdt seg til den norske modellen med et indirekte demokrati, der representantene på Stortinget skulle ta slike helhetlige avgjørelser. Det er verken meningsmålinger eller folkeavstemninger som pleier å ta seg av det, slik vi kan få inntrykk av hos de som hevder at de blir utsatt for tvang.

Ikke nok med det; I den rødgrønne regjeringen gjorde Arbeiderpartiet sitt ytterste for å berede grunnen for den kommunereformen vi etterhvert fikk på bordet i forrige periode fra borgerlig side. Det var alt annet enn en suksess i Finnmark, der kun Hammerfest og Kvalsund gikk videre.

Det mange har glemt, spesielt i Arbeiderpartiet, er at partiet var ganske så proaktiv for å hamre ned antall kommuner, anført av nestleder Helga Pedersen.

– Dagens 430 kommuner er for mange og for lite attraktive som arbeidsplasser, mente Helga Pedersen, som overfor NRK åpnet for å slå sammen kommuner med tvang.

– Kommunene vil ha godt av mer robuste fagmiljø, et sterkere barnevern og et fagmiljø som kan styrke skolen og barnehagen, sa Pedersen i 2010.

Prinsipielt er det vanskelig å se at behovet for robuste fagmiljø er mindre viktig i det regionale ledd syv år senere, for å si det forsiktig. Helga Pedersen mente da at norgeskartet måtte tegnes helt på nytt, men i dag kan det paradoksalt nok ligge an til at samme Pedersen, som leder for Tana Ap, vil bekjempe enhver form for endringer i det samme norgeskartet. Det er lov å endre mening, men Arbeiderpartiets kursskifte virker mer som tvangstanker basert på at en annen regjering driver fram prosessene. Ryggrader virker svært så porøs i disse spørsmålene.

Begrepet tvang har også fått en helt annet betydning i partiet. Nå fastslår styret i Finnmark Ap at «tvang ikke er et godt virkemiddel for å få et samarbeid til å fungere», selv om det altså handler om to stortingsvedtak som knesetter behovet for regionalisering også i nord. Basert på de demokratiske prinsippene Norge styrer etter.

Vi minner samtidig om at det handler om sammenslåing av to fylkeskommuner, ikke tvangsflytting eller omplassering av lokal tilhørighet. Den kjemper vi alle for.