Fefo må ta samfunnsansvar

– Fefo kunne vært et korrektiv i samarbeid med Alta kommune.

Hytte i Bollo  Foto: Arkiv

leder

Finnmarkseiendommen (Fefo) ble etablert som et forvaltningsredskap for ressurser som skulle være «litt mitt og ditt». Hovedlegitimiteten til Fefo er at folk i Finnmark har førsteprioritet, gjerne på bekostning av tankegangen om at alt skal være butikk. Fefo blir ikke mer vellykket med store tall på bunnlinja. Suksessen måles i at finnmarkingene kan legge seg om kvelden med en klar følelse av at styringen er flyttet fra sør til nord, fra embetsverk til påvirkningsbart styre, og at ressursene forvaltes rettferdig og forutsigbart.

Altaposten har applaudert etableringen av Finnmark Kraft, hvor Fefo er en viktig aktør og en nøkkel til at fylket kan utnytte vind- og vannkraftressurser med lokal styring til det beste for innbyggerne. Finnmark Kraft er et godt eksempel på en mot-politikk til en tradisjon der Finnmark har vært råstoffleverandør der andre har styrt og ikke minst hentet ut verdiskapning som egentlig tilhører fellesskapet i nord.

I den praktiske hverdagsforvaltningen er det imidlertid langt mellom liv og lære hos Fefo. Selskapet er fylkets desidert største eiendomsforvalter med kontroll på godt over 90 prosent av grunnen. Det er her Fefo etter vår mening ripper. Fefo bør være en motvekt til markedsstyrt omsetning. Selskapet bør i stedet ha samfunnsgevinst som sitt hovedmål. Det betyr at Fefo bør samarbeide tett med kommunene i Finnmark for å sikre vekst og utvikling. I Alta ser vi det stikk motsatte; Fefo er blitt en aktør som presser prisene opp. Industriområdet Skillemo kan Alta kommune måtte punge ut med et beløp som kan komme opp mot 100 millioner kroner til Fefo allerede før området er utviklet. Blir det resultatet vil tomteprisene ut til næringslivet bli tilsvarende høye, og i neste omgang stoppe nyetableringer og arbeidsplasser.

På samme måte møtes Alta kommune når de skal utvikle nye boligområder som av hensyn til landbruket ofte presses opp i li og fjell. Her synes Fefo å være lite villig til å selge, kun å feste. Resultatet er det samme; boligbyggerne møtes med priser som er på nivå med det markedet er villig til å betale. I Alta har vi sett at boligtomter av normalt størrelse i det private markedet nå nærmer seg to millioner kroner. Her kunne Fefo vært et korrektiv i samarbeid med Alta kommune, som har lovet å øke andelen kommunale tomter nettopp for å presse markedsprisen ned. I så måte er Fefo blitt førstegangsetablerernes verste fiende.

Når det gjelder hyttetomter er grådigheten hos Fefo enda sterkere. I Alta er det felt hvor det forlanges 300.000 kroner for å få lov til å feste ei tomt, og hvor årlig festeavgift deretter blir på rundt 15.000 kroner. I andre kommuner i Finnmark går hyttetomtene nærmest for slikk og ingenting. Dette er verken rettferdig eller forutsigbart. Når dette i tillegg kombineres med at Fefo toer sine hender for tilrettelegging for hyttebyggerne, slik vi ser i Bollo i Alta, får grådigheten en ny dimensjon. Nok en gang er Bolloveien sluttkjørt, og Fefo er ikke villig til å stille opp. Samtidig gir lokale politikere Fefo lov til å regulere inn nye tomter i et felt hvor Finnmarkseiendommen årlig kan håve inn flere hundre tusen kroner fra festeavgiften. Og ikke gi noe tilbake.