Gjennom to somrer med «hagearbeid» i form av riving, bygging, planering, raking, kutting og planting har jeg fått oppleve hvordan trafikken langs Aronnesveien går gjennom døgnet. 50-sone til tross – det kjøres forferdelig fort langs denne veien.
4.800 kjøretøy passerer her hvert døgn. En rekke av disse bryter de angitte 50. Flesteparten ligger heldigvis «bare» noen få knepp for høyt, et mindretall kjører som svin.
Til og med lastebiler med kassa full av singel har jeg sett pløye forbi i godt over tillatt hastighet.
Hjertet i halsen
Jeg bor omtrent midt mellom Geitramsvei-krysset og krysset Aronsletta-Aronnesveien. Sistnevnte er et skikkelig problemkryss.
Verst er det at gående som skal krysse Aronnesveien her ikke har noe fotgjengerfelt. Korteste vei til skolen går her, dermed skynder mange små føtter seg over veien akkurat her hver dag. Dette skaper farlige situasjoner. De med ransel og matboks er som kjent ikke de flinkeste i trafikken og kan fort finne på å ta impulsive, mindre gjennomtenkte valg.
Men likevel er det de godt voksne – både de som sitter bak rattet, og de som sitter med makta – som sammen har skylda den dagen det går galt, ikke smårollingene med matboksen. De bak rattet har formell skyld fordi de var for lite aktpågivende, de med makt har en moralsk skyld – fordi de valgte å se vekk da det ble ropt varsku.
Blir ikke hørt
For det er blitt ropt varsku flere ganger. Den vesle velforeninga Sletta Vel har sagt fra før. De har etterlyst trafikksikkerhetstiltak for strekningen, uten at det førte til noe som helst fra kommunens side.
Men dette er jo en fylkeskommunal vei – hva har kommunen å gjøre med dette, spør du kanskje.
Kommunene er de klart viktigste pådriverne og premissgiverne for hvordan fylkeskommunen skal bruke penger på sine veier. Det foreløpige signalet fra Alta kommune er at Sletta Vel sitt forslag er såpass lite viktig at det ikke er verdt å bruke tid eller blekk på det. I hvert fall synes man ikke at fylkeskommunen skal prioritere å bruke midler på tiltak her.
Billig og bra
Spør du meg er tiltakene velforeningen ber om verken revolusjonerende eller kostnadskrevende. De fører heller ikke med seg spesielt store samfunnsmessige ulemper.
Personlig er jeg skeptisk til å kutte fartsgrensa helt ned til 30, det holder med 40. Og jeg har lite tru på vikeplikt-forslaget, bedre skilting vil være tilstrekkelig, tror jeg. Men jeg har stor sans for foreningens øvrige forslag, inkludert opphevede fotgjengerfelt, flere kontroller, oppføring av fotobokser og bedre skille mellom gang- og sykkelbane og vei.
Ingrediensene for at tiltakene skal kunne forsvares er i alle fall tilstede. Ikke minst om en hensyntar trafikkmengde, hastighet og det at Aronnesveien daglig krysses av skolebarn.
Et tynt håp
Til slutt; du vil kanskje si jeg er en idiot som ønsker velkommen tiltak som gjør at du må bruke et par minutter mer til jobb. Til det vil jeg si – skyld på de som ikke klarer å holde et moderat trøkk på gassen. Uten disse ville det ikke vært behov for denne kommentaren, ei heller ville det vært behov for tiltak i området.
For meg er det viktigste at jeg slipper å dra en maltraktert tenåring med whiplash og pustevansker ut av en smadret bil. Eller at jeg skal måtte løfte opp en påkjørt unge fra asfalten.
Det trumfer både tidsbruken din og kostnadene for et par fartshumper, en håndfull skilt og litt hvitmaling.
Av Tom Skoglund
