Velgerne i Alta fant nemlig ut at de måtte tenke selv, og at denne gang skulle ikke stemmeseddelen plukkes ut på grunn av gammel vane, politisk arv eller trusler om ragnarok, om den blå regjerngen fikk forstette. Nå skulle politikerne måles og veies ut fra om de ville stå lojalt sammen med velgerne i kampen for et likeverdig og trygt helsetilbud.
Velgerne var klar til å hoppe fra sosialistisk side, hvor politisk ledere fortalte hvor dumme de var som krevde bedre helsetilbud, hvor enfoldige og egoistiske altaværingene var som mente at det minste de kunne forlange var en helhetlig utredning av sykehusstrukturen og et beslutningsgrunnlag alle kunne ha tillit til uansett hvor en hadde tilhold i fylket. Derfor våknet vi til at Alta plutselig var gått fra å være en Ap-bastion til Norges største Frp-kommune.
Som journalist møtte jeg daglig på medlemmer av Ap, erkesympatisører og faktisk også aktive politikere som gjorde det klart at denne gang var et definitivt langt forhold til Ap slutt. De ville gi sin stemme til politikere og parti som stod på deres side. Ikke alle ville stå fram i Altaposten og bekrefte at tilliten til Ap var borte. En av flere som delte sin bekymringer var Tormod Suhr, pensjonisten som hadde stemt og heiet på Ap hele sitt voksne liv. Uansett. Og med en lojalitet man knapt finner i langvarige ekteskap hadde han forsvart Ap. Hva han stemte valgdagen har han ikke fortalt. Men lojalitetskonflikten han var i, og hans begrunnelse for valget, gjorde dypt inntrykk. Han slo fast at det ikke var Tormod som forlot Ap, men Ap som hadde forlatt han.
Valgnatta demret det for mange av oss at oppgittheten og raseriet over sentrale Ap-politikere var mer enn et slag i lufta. Venstre, Senterpartiet og ikke minst Frp hadde funnet tonen med velgerne. Grunnfjellet og potensielle Ap-velgere reagerte på at Alta-kandidaten på 3. plass skulle ha vært på husbesøk i Kiberg under folkedemonstrasjonen i 26. august og ikke blant sine medborgere. Her var ingen andre på toppen av Ap-lista. Og ingen av dem var heller å finne i april-demonstrasjonen. I stedet følte fotsoldatene i Ap seg provosert, av en ovenifra og nedad-holdning uten et fnugg av ydmykhet og respekt.
De harde fakta Finnmark Ap må ta inn over seg er at de gjorde Alta til landets største Frp-kommune. I Sylvi Listhaugs valgfylke Møre og Romsdal, altså på Listhaugs hjemmebane, ble Herøy den nest største Frp-kommunen med 31,8 prosent av stemmene. Kun slått av tidligere Ap-bastion Alta hvor 32,7 av stemmene gikk til det mørkeblå partiet som i Alta var blitt for folk flest. Det samtidig som Ap tørket tårene etter at kun 16,4 prosent av velgerne ga partiet tillit.
Jeg har opplevd helt andre tider for Ap i Alta. Som politiker har jeg vært med å farge Alta rød. Året var 1983 og en ung overambisiøs og utålmodig politiker ble løftet fram av velgerne fra en beskjeden listeplassering til en plass i fremste rekke hos Ap. Den gang var idrettspolitikk salgbart i valgkampen og Ap gjorde nesten rent bord. Sammen med SV ble det et solid flertall bak ordfører Odd Arne Rasmussen (Ap). Ap 43,0 og Frp 2,8 prosents oppslutning.
Til slutt til alle som nå kvesser pennen og skal kreve mitt hode som journalist på et fat som inhabil aktør: Da jeg startet min andre periode i Altaposten etter fem års jobb i Alta kommune i 1990, kuttet jeg alle bånd til Ap og meldte meg ut, nettopp for å ivareta min integritet og uavhengighet. Faktisk til stor forskjell fra andre langt mer kjente politiske journalister som har vært politisk aktive og beholdt sine partitilknytninger langt inn i journalistkarrieren.