Med intensjon om å gi det største løftet innen kommunal kreftomsorg på mange år, skulle innføringen av Pakkeforløp hjem sikre at alle kreftpasienter ivaretas når de kommer hjem til sin kommune. Per dags dato har mange av målsettingene forvitret i prosessen. Det må det tas tak i.

Hvert år får nesten 40.000 nordmenn en kreftdiagnose, og takket være forskning og teknologisk utvikling overlever stadig flere.

Det er vanvittig bra, og betyr at folk lever istedenfor å dø. Men det betyr også at flere skal hjem og leve et liv etter kreften. For en del innebærer dette et krevende møte med en ny hverdag etter kreftsykdom, der kreftfri for mange ikke er ensbetydende med frisk.

Det er vanlig å kjenne seg utmattet, ha problemer med konsentrasjonen, med seksuallivet, tilbakekomsten til arbeidslivet og samspillet med familien. Sykehusene er verken er rigget for, eller i stand til, å ta seg av den videre oppfølgingen av pasientene, og den ble derfor flyttet til kommunehelsetjenesten for mange år siden.

Tilpasset oppfølging og omsorg i egen hjemkommune er essensielt for å kunne mestre utfordringene i den nye hverdagen. Likevel vet vi at de aller fleste ikke opplever å få den hjelpen de trenger.

I en pasientundersøkelse Kreftforeningen nylig gjorde, svarte bare én av fem at de var fornøyde med overgangen fra behandlingssted til oppfølging i kommunen. Det er langt fra godt nok, og underbygges igjen og igjen av det vi hører fra pasienter og pårørende: Behandlingen på sykehuset var upåklagelig. Det å komme hjem? En helt annen historie.

I fjor kom Helsedirektoratet med en løsning vi har ventet på i mange år: Pakkeforløp hjem. Løsningen skal sikre alle kreftpasienter i hele landet tilbud om samtaler, med mål om å finne ut om pasienten trenger videre oppfølging fra kommunen etter endt behandling. På sitt beste kan Pakkeforløp hjem være med å sikre at alle kreftpasienter tas vare på i hjemkommunen sin, uavhengig av hvor de bor. Dit har vi ikke kommet. En av grunnene er at direktoratet ikke forplikter kommunene fordi lokalt selvstyre står høyt.

Det vi nå ser er at mange nedprioriterer kartleggingssamtalene og ikke har nok ressurser i kreftomsorgen. Andre steder står kommunene klare til å ta imot, men sykehusene starter ikke opp arbeidet. Det som skulle være det største løftet innen kommunal kreftomsorg på lang tid, er mange steder i ferd med å forvitre.

Vi tror ikke dette skyldes motvilje eller nedprioritering, men mangel på satsing. Derfor spør vi dere som søker makta: Vil dere bruke «det kommunale selvstyret» til å styrke kreftomsorgen?

Å sikre alle kreftpasienter en god lokal kreftomsorg uansett hvor de bor er en av våre viktigste kampsaker. Vi mener det bør være en selvfølge at absolutt alle kreftrammede opplever en god overgang fra sykehus til kommune, får tilbud om støtte fra noen med god kreftkompetanse, samt et rehabiliteringstilbud som er tilpasset den enkeltes behov. For å få på plass et slikt tilbud i alle landets kommuner må den lokale kreftomsorgen høyere opp på den politiske agendaen. Dette håper vi at landets politikere forstår viktigheten av. For når mennesker ikke får den hjelpen de trenger, er det ikke bare et stort tap for den enkelte, men for hele samfunnet.

Løsningen finnes. Den heter Pakkeforløp hjem. Nå må den tas i bruk.

Brage Larsen Sollund

Distriktsleder i Kreftforeningen