Etter å ha lest deler av «Sannhets- og forsoningskommisjonen» sin rapport er det vanskelig for meg å forstå hvordan denne forsoninga skal skje.
Det fortelles i rapporten om forhold som skal beskrive den grusomme fornorskningen. Mange av de som lever i dag og har forfedre som har vært utsatt for disse grusomhetene kjenner seg imidlertid ikke igjen. Internatskolene er trukket fram som et skrekkens eksempel.
Dette virkemidlet var ikke bare et redskap i fornorskningen, men et viktig tiltak i utdanningen av folk fra grisgrendte strøk i Nord-Norge. Sjølsagt skjedde det uheldige/stygge ting på internatskolene, både mobbing og diskriminering.
Slike ting er jo meget utbredt i den norske skole i dag, enkelte blir så sterkt mobbet og diskriminert at de begår selvmord. Internatskolene hadde nok en viss fornorskningseffekt i de samiske og kvenske miljøene ved kysten, effekten var langt mindre i indre Finnmark. Samiske politikere arbeidet hardt for at den norske stat skulle opprette internatskoler i deres nærområder.
Etter hva jeg forstår skal fornorskninga også ha gått ut over kulturen til samene og kvenene uten at det kommer klart fram hva denne kulturødeleggelsen består av. Noen tar ekstra hardt i og hevder: «Med målrettet politikk, godt hjulpet av den lokale fornorskningsiveren, lyktes man med å ta fra mennesker språk, kultur, identitet, rettigheter, stolthet, selvfølelse og livsgnist.» (Balto i Altaposten)
Som fornorsket sjøfinn må jeg få fortelle historien om fornorskningen av min slekt og deres naboer. Det var tre små bygder på Arnøy, Haugnesodden der bodde det noen kvener, 400 meter lenger inn lå Haugnes der bodde det noen samer og ytterlig 700 meter lenger mot Arnøyhamn lå Stakenes og her bodde noen norske. Jeg er i slekt med nesten alle.
De tre bygdene hadde en felles kultur, de levde på samme måte, fisket på Lyngenfjorden og hadde noen sauer og ei ku. De spiste det samme, kledde seg likens og hadde de samme fritidsaktivitetene. Det eneste som skilte dem var språket noen snakket norsk, andre samisk eller kvensk. De hadde mye omgang med hverandre og giftet seg på tvers av etniske skillelinjer.
Hit kom en av mine oldeforeldre på morssiden fra Trøndelag som lærer. En av dem han sannsynligvis «fornorsket» var min bestemor på farssiden. Om dette medførte at bestemor ikke lærte min far samisk er usikkert, jeg kan så videt husk at hun snakket samisk med en av sine venninner som også behersket språket. Jeg har ikke hørt at noen av mine slektninger har klaget på at de har fått opplæring i norsk, slik at de har kunnet få ulike stillinger i det norske samfunn både innen det offentlige og private. Kulturen fra den gang har noen av slektningene videreført som fisker og småbrukere, men nå som bruker av det norske språket.
Ingen tvil om at samene og kvenene på Arnøya ble fornorsket. Det samme er etter all sannsynlighet tilfelle for en rekke steder langs kysten og i fjordene i Nord-Norge. De gamle sa imidlertid at dersom man fant seg en jente eller gutt fra indre strøk måtte man lære seg samisk, fordi det var dagligspråket der og det er det jo fremdeles.
Det høres sjelden at de fornorskede sjøsamene klager over at de har mistet språk eller kultur på grunn av den norske staten. En konflikt har imidlertid vært gjennomgående, både i fjorder og på øyer, helt siden Birkarlene kom med sine store tamreinsflokker og som beitet ned innmarka til de fastboende samene og kvenene. Dette har fortsatt også etter at samer har overtatt denne reindriftstradisjonen. Rettssaker gjennom mer enn 200 år dokumenterer denne konflikten.
For å sette det litt på spissen kan en spørre om der er samene og kvenene i kyst og fjordstrøkene, som har bygd seg hytter, veier, kraftlinjer og gruvedrift som skal be reindriftssamene om unnskyldning eller er det motsatt.