Innføringen av helseforetakene i 2001 hadde to elementer: Staten overtok eierskapet for sykehusene, og driften ble basert på prinsipper som best kan beskrives som markedsstyring.
I 2023 er det krise i sykehus-Norge, og ikke minst i Nord-Norge. Foretaksmodellen har ikke lykkes med å drive butikk på syke mennesker. Norge trenger en annen modell - statlig eierskap, men ikke foretak.
Forskere har påpekt konsekvenser av foretaksmodellen som
• Sterk reduksjon av sengeplasser i sykehusene
• Fulle akuttavdelinger
• Pasienter skrives ut for tidlig
• Mer stressende og slitne ansatte
• Økning i akutte reinnleggelser
• Nye sykehus bygges for små
Disse momentene vil jeg tro mange kjenner igjen, både de som jobber i helsevesenet, pasienter og pårørende.
Foretaksorganiseringen av sykehusene bør avvikles fordi foretakene har markedsstyring som sitt bærende prinsipp. Man rigger seg til som om sykehusene var konkurrenter, noe de ikke er i Norge.
Driftsmodeller som har vist seg egnet til å styre profittdrevne konsern som skal konkurrere i et marked, gir ikke en hensiktsmessig styring av velferdstjenester som ytes på fellesskapets vegne og ikke har profitt som motiv. Det er tre grunner til det:
For det første fører det til at omsorg for egen budsjettbalanse prioriteres foran samarbeid om god behandling og samfunnsøkonomisk forsvarlighet. Det som er viktig for samfunnet, er ikke at foretak 1 pynter på sitt driftsregnskap ved å skyve utgifter over på foretak 2 eller kommune 3. Det viktige er at fellesskapets ressurser samlet sett brukes på best mulig måte for å gi borgerne gode tjenester.
For det andre fører det til vekst i administrasjon, kontroll og annet ikke-pasientrelatert arbeid for å unngå at sykehusene blir for ivrige i sine bestrebelser på å pynte på det bokførte regnskapet.
For det tredje fører det til et dårlig ytringsklima. Den gjør nemlig at sykehuset må pleie sitt omdømme. Det må se ut som sykehuset leverer god kvalitet, uansett om det er tilfellet eller ikke. Kritiske innspill fra kompetente ansatte gir risiko for redusert omdømme, og blir dermed en trussel.
Krisen i helsevesenet er nå på et kritisk nivå, og vi kan ikke utrede oss ut av den, eller bevilge oss ut av den. Vi må finne nye løsninger som handler om pasientens beste og ikke økonomiske profitt-maksimering. Nå kreves det politisk handlekraft og tydelig prioriteringer.
I tillegg har vi en samhandlingsreform som er utfordrende for kommunene og foretakene. Pasienter skrives ut med behov for medisinsk behandling som kommunene ikke kan tilby, dette betyr flere svingdørspasienter. Dette er særlig krevende i distriktene!
Med ønske om et bedre helseår for alle i 2024!