Nei, det holder ikke for stortingspolitikerne å avvise leveringsplikten, som trålerne hadde, med å si at det er så vanskelig.
Hvem er det som hindrer oss i å ha en forskrift om en plikt for trålerne å levere fisken i Finnmark der den hører hjemme. Hittil finnes ingen troverdig politisk begrunnelse for avviklingen av plikten.
Det meste av fisken i Norge er å finne i havet fra og med Lofoten og nordover. Men andelen ilandført fisk i Nord-Troms og Finnmark er redusert fra 25 prosent av norsk totalfangst i 1985 til 8 prosent 2020.
Tallene for Finnmark isolert sett er enda verre. Endringen av forskriften fra leveringsplikt til tilbudsplikt har vært en total fiasko. Landingene til Finnmark er redusert til nesten en fjerdedel av hva de var. Det er lite igjen av Finnmark som en fiskeriregion. Utviklingen må reverseres.
Finnmark er ikke tilbake igjen før fisken er tilbake. Et første steg er å overføre trålkvotene, som var knyttet til leveringsplikt, til kystflåten og til regionene der kvotene ble hentet.
Det var daværende fiskeriminister Svein Ludviksen fra Høyre, som endret forskriften fra leveringsplikt til tilbudsplikt. Dette var et latterlig grep som ble begrunnet med at forskriften, som hjemlet leveringsplikt, ikke fungerte.
Arbeiderpartiet på stortinget støttet statsråd Ludviksen. Partiet lovte å utvikle et mer treffsikkert system som skulle ta fisken, som var tapt med forskriftsendringen, tilbake igjen. Absolutt ingen ting har skjedd med denne lovnaden. Nå har den nye fiskeriministeren muligheten til å innfri løftet gjennom den nye kvotemeldingen.
Den ville fisken i norsk havområde er folkets felles eiendom. Norge er suveren til å bestemme hvem som skal kunne drive fiske. Retten til fangst er forbeholdt norske borgere og selskaper, men den er dessverre gradvis blitt uthult.
Flere norske trålselskaper fikk en fangstrett, men med plikt til å levere fangstene til særlig fiskeriavhengige samfunn. Plikten var nedfelt i en egen forskrift gitt av regjeringen og i samsvar med fiskerilovgivningen.
Fiskeriforvaltningen, som har til oppgave å påse at lover og forskrifter etterleves, gjorde ingen ting for å stanse bruddene med leveringsforskriften, selv om bruddene pågikk hele tiden.
Når fisken blir dratt opp av havet og ligger på dekket til en tråler da er eierskapet til den viltlevende fisken blitt endret. Fisken er blitt trålselskapets eiendom. Dermed krasjer forskriften om plikt til å levere fangsten til en bestemt kunde med den frie bevegelsen av varer som er nedfelt i EØS avtalen. Dette kan forklare fiskeriforvaltningens totale mangel på oppfølging av leveringsplikten og flere regjeringers unnfallenhet.
Forvaltningsfloken ble fikset da statsråden fra Høyre fjernet plikten og laget noe så nytteløst som en tilbudsplikt. Men dog, nå krasjet den ikke lenger.
Fisken fra trålerne forsvant fra Finnmark. Det fikk store negative konsekvenser. Alle på stortinget så dette. En iherdig kamp fra flere engasjerte mennesker har ennå ikke ført frem. Kravet om at fisken må tilbake til Finnmark er dessverre blitt møtt med taushet fra politisk hold. Kravet om at fisken fra trålerne skal tilbake bør man ikke gi opp.
Sannsynligvis blir en ny forskrift om leveringsplikt for trålerne ikke nevnt i den nye kvotemeldingen. Svaret på det vil være det samme: Det blir for vanskelig.
I EØS-avtalen er det gitt adgang til utlendinger å drifte på norske fiskekvoter, men bare med båter under 15-meter. Fiskeridepartementet vil ikke gi opplysninger om hvem, hvorfor grensen er satt til 15 meter, men ikke videre oppover og ei heller om hva den politiske begrunnelsen for dette er. Kritikken mot dette hemmelighetskremmeriet kommer ikke til å bli borte.