Grønn kolonialisme. Dette har blitt den nye trylleformelen for mange av motstanderne av vindkraft, kraftlinjer og gruvedrift nord for Dovre. Uttalte klimafornektere, sameaktivister, naturvernere og politikere så vel på høyre- og venstresida har forent seg i en uhellig allianse hvor alt handler om å motarbeide og sabotere nødvendige klimatiltak.
Ifølge Store Norske Leksikon betyr kolonialisme at en stat erobrer og kontrollerer et anna område eller folk utenfor deres egentlige territorium. Premisset for å tale om grønn kolonialisme er at arealene nord for Dovre ikke er norske. De utgjør i stedet en del av Sapmi eller Sameland. Følgelig er det samiske områder hvor det er samene som skal bestemme. Nordmenn og norske myndigheter er kolonister som under dekke av klimapolitikk har som mål å skaffe seg politisk, kulturell og økonomisk kontroll over Sapmi og samene.
Det er denne fortellinga både forrige og nåværende sametingspresident har gjort det til en yndlingsøvelse å formidle når de opptrer i media og på konferanser i inn- og utland. De er angivelig veldig opptatt av ei truende klimakrise. Men de vil ikke høre snakk om at samene har noe ansvar for denne krisa. Og de vi ha seg frabedt at natur og naturressurser i «sine» områder blir tatt i bruk som ledd i tiltak for å motvirke den samme krisa.
Fortellinga er en sikker vinner i mange kretser. Et eksempel er avisa Klassekampen som gjennom fleire år vært en ukritisk formidler av budskapet om samene som ofre for den grønne kolonialismen. Siste omdreining fikk vi torsdag den 11. november hvor ledere i Kirkerådet over to heile sider fikk gjenfortelle samme historie.
Forestillinga om at utbygging av vindkraft og bygging av nye kraftlinjer nord for Dovre har noe med kolonialisme å gjøre, er grunnfalsk. Norges arealer nord for Dovre tilhører de som bor der heilt uavhengig av etnisitet. Ideen om at nordmenn og norske myndigheter er koloniherrer på røvertokt, er ekstremistisk tankegods. Tankegods som burde ha fått ligge i fred på historias skraphaug.
Vindkraft, kraftlinjer og gruver det nødvendig å bygge ut. Ikke bare for å sikre overgang fra bruk av fossil energi til miljøvennlig fornybar energi. Men også for å skape grunnlag for arbeid og bosetning i den nordlige delen av landet. Dette gjelder ikke minst for vårt nordligste fylke Finnmark.
Det er i Finnmark vi har de kanskje beste områdene for vindkraftutbygging. Ei ny 420 kV kraftlinje fra Skaidi til Lebesby er nødvendig for å skape industriutvikling i Finnmark. Og ny gruvedrift i Repparfjord vil både skaffe Norge og resten av verden nødvendige metaller for det grønne skiftet og gi fylket sårt tiltrengte nye arbeidsplasser.
Prognosene for folketallsutviklinga i Finnmark er skremmende lesning. En rekke kommuner i fylket står i fare for å forvitre. Arbeiderpartiets mangeårige stortingsrepresentant Karl Erik Schjødt Pedersen er en av dem som har slått alarm. Det samme har Sør-Varangers nylig avgåtte ordfører Rune Rafaelsen gjort. De har begge advart mot en politikk hvor det sies nei til all utvikling i fylket.
Fortellinga om grønn kolonialisme er et viktig hinder både for effektive klimatiltak og for utvikling i den nordlige landsdelen. Det er på høg tid at denne fortellinga blir begravd.
Oddmund Enoksen