Innlegget sto først på trykk i Dagbladet. Hun sier det med skjelvende røst, den voksne damen som sitter foran meg. Hun har mistet mye i livet. Hun har mistet kontakten med familien på grunn av psykisk sykdom blant en av sine nærmeste. Hun har mistet venner som ikke har forstått hva hun har stått i, etter hvert som hennes voksne barn forsvant inn i rusen. Hun har siden mistet sitt voksne barn i et rusrelatert dødsfall. Nå risikerer hun å miste samtaletilbudet som har fulgt henne gjennom flere vonde, ensomme år. Som hun selv sier det – hun har ingen andre.

Nå har hun snart ikke meg heller. Dette etter at Helsedirektoratet har fjernet støtten til Norske Kvinners Sanitetsforening (N.K.S.) Veiledningssenter for pårørende med et pennestrøk.

Med dette pennestrøket tok de ikke bare vekk de millionene vi trengte for å drive tilbudet vårt i år, de tok bort hjelpen og tryggheten for en stor gruppe mennesker, som har benyttet tilbudet vårt over lang tid – eller nettopp funnet det.

Jeg har snart jobbet i Veiledningssenteret i fire år. Det har vært fire år med nesten utelukkende meningsfylte arbeidsdager. Som en av 18 ansatte som møter pårørende i vanskelige situasjoner hver dag, må jeg innrømme at innholdet i dagene ofte har vært vondt og vanskelig. Men når dagen har vært over, har jeg sittet igjen med en god følelse. At jeg gjorde noe meningsfullt med dagen. Det er først etter at Helsedirektoratets avslag ble kjent, at jeg har kjent på at det går an å ha virkelig vonde dager i en slik jobb. For hvordan forteller vi et barn som har mistet en forelder i selvmord, eller en mor som har mistet sitt barn i overdose, at tilbudet de har brukt over tid, er i ferd med å bli visket ut tilnærmet over natta? Hvordan forteller vi ungdommen som har opplevd å bli sviktet av sine rusavhengige foreldre, og som over tid har opplevd verden som uforutsigbar og ustabil, at nå skal også dette faste holdepunktet forsvinne? Kan noen i Helsedirektoratet gi meg svar på det?

Og hva sier vi til den unge jenta som endelig har funnet mot til å ringe oss for å be om hjelp, når en vet at en kanskje blir nødt til å si «adjø» kort tid etter at hun kommer inn dørene våre? For det er ikke midler for fremtiden som er borte for oss – det er midlene vi skulle hatt for å drive i år. Uten nye midler, snakker vi om måneder, før en stor og sårbar gruppe vil miste enda et tilbud. Vi trengte 15 millioner å opprettholde et tilbud som står i forhold til behovet vi ser. Vi fikk ikke en eneste krone.

Det første Veiledningssenteret åpnet allerede i 1974, etter at Sanitetskvinnene så et udekket behov. Flere senter kom til etter hvert. De siste tolv årene har tilskudd fra Helsedirektoratet utgjort over halvparten av driftsmidlene våre. Pårørende har kontakt med oss fysisk ved oppmøte der vi er, på telefon eller via videosamtaler. Vi er i realiteten tilgjengelig for de aller fleste her til lands. I tillegg holder vi kurs og foredrag, både for pårørende og fagpersoner. I 2022 hadde ansatte i Veilednings-sentrene nesten 10.000 samtaler (!) med pårørende rundt omkring i hele landet. Tilbudet vi gir koster ingenting å bruke, vi har ikke nevneverdig ventetid, og vi fører ikke journal. En stor del av de som benytter tilbudet vårt er barn og ungdom. En del er også foreldre, som i tillegg til å være i en krevende situasjon selv, trenger overskudd for å være gode foreldre til barna sine. Vi vet at 450.000 barn har en eller to foreldre som påvirkes av rus eller psykisk uhelse. Vi vet også at det koster mindre å forebygge, enn å behandle de plager disse barna står i fare for å utvikle. «Hva har de tenkt?» er et spørsmål mange pårørende har stilt meg, når jeg har informert om situasjonen vi nå har kommet i. Jeg kan ikke gi noe godt svar.

Pårørende er en til dels usynlig gruppe. De har som regel nok med de kampene de kjemper for seg selv og sine og står sjeldent frem med navn og fjes. Selv om pårørende ved rus og psykisk sykdom er en gruppe som ikke profilerer seg i utrengsmål, kan jeg love at det vil merkes, den dagen de pårørende bukker under. Det vil merkes for den enkelte rusavhengige eller psykisk syke. Det vil merkes for hjelpeapparatet rundt dem. Og det vil merkes på norske arbeidsplasser og i samfunnet. Vi som jobber med pårørende, skjønner hvor stor denne gruppen er. Vi skjønner hva som vil skje. Skjønner regjeringen det?

Vær så snill – reversér denne beslutningen. Gi N.K.S. Veiledningssentrene midler til å fortsette den viktige jobben vi gjør. Det må sikres midler for inneværende år i revidert statsbudsjett og det må sikres midler på lang sikt slik at de viktige lavterskel tilbudene for pårørende ikke forsvinner.

Avlys raseringen av tilbudet til pårørende – de har lidd nok!

Anne-Gudrun Klæth Lyngsmo

Veileder ved N.K.S. Veiledningssenter for pårørende av rusmiddelavhengige og psykisk syke i Midt-Norge