Storverk om andre verdenskrig i nord

Universitetet i Tromsø har kommet med et fantastisk bidrag, som gir oss et nytt og bedre perspektiv på Hitlertysklands stormaktsambisjoner.

Storsatsingen Andre verdenskrig i nord er så mye mer enn det som hittil er gjort med krigshistorien i nord. Og det fortjener vi!

De mer enn 30 forfatterne som har bidratt til 3-bindsverkets mer enn 1800 sider har alle gravd, både i ny-oppdagede kilder og eksisterende framstillinger. Vi finner at lokalhistoriske årbøker, så vel som dagbøker ført i penn av folk som opplevde krigens hverdag er satt sammen for å få fram en større forståelse av hva og hvorfor det som skjedde med våre kjære for mer enn 80 år siden.

De fleste av disse tidligere framstillingene er nok skrevet av akademikere – der historikerne utgjør flertallet, men overraskende mye er også hentet fra lokalhistorisk interesserte amatører. Denne miksturen gjør verket svært leseverdig, ikke nødvendigvis mindre akademisk, men likevel altså; lett å lese. Målgruppen; «vanlige folk», vil finne mye gjenkjennelig, og da ikke minst når dette settes inn i sammenhengen gjør det at vi rett som det er får «a-ha-opplevelser».

Utvalget – og omfanget av illustrasjoner er også med på å gjøre historien gjenkjennelig. Billedredaksjonen har gjort et godt arbeid. Verket gir oss et balansert – ikke overlesset utvalg av bilder som kompletterer de mange gode tekstene.

Tre bind

Tre bøker med hver sin redaktør er satt sammen og redigert av en hovedredaktør. Gjennom et overordnet ørneblikk gjør han leseren oppmerksom på at det tema som behandles i avsnittet får man ytterligere informasjon om i ei – eller begge de andre bøkene, med tydelige henvisninger.

Dette er selvsagt også et ledd i den store lese verdighetstilgjengeligheten. De tre redaktørene: hovedredaktør Fredrik Fagertun i Overfall og okkupasjon, Bjørg Evjen i En annerledes hverdag og Stian Bones i Kampen om frihet virker å ha hatt et godt samvirke – også med sine respektive 16, 18 og 20 medforfattere i de respektive bindene, som til sammen utgjør en total av 32 forfattere.

Med så mange kokker kan det fort bli søl, men når en er har som hovedoppgave å følge med i prosessene; ja sørge for å balansere rettenes smakskomponenter nærmer man seg Michelen-opplevelser.

Her skal vi heller ikke glemme Orkana forlag. De skal ha all ære for arbeidet som er lagt ned for å få dette (kledelig) trefargete bokverket ut i den mangefasetterte og sammensatte fortellingen som det «krigen» var.

Omfattende

Fordelen med dette verket er at det er et samvirke mellom 32 uavhengige forfattere knyttet sammen av tre redaktører som slik gir en samlet fortelling og som forklarer hvordan lokalhistorier og mer sentrale begivenheter blir til brikker i et stort hele. Det igjen gjør at de gjenkjennelige momenter gir større innsikt, som selvsagt ikke forhindrer at noen kan føle savn av flere detaljer i framstillingen.

Men den formidable mengde av kilder som er brukt for å få fram det store bildet borger for det første – og kan gjøre noen hver målløs: I bind 1 strekker litteraturlista seg fra side 496 til 513, i bind 2 mellom sidene 637 og 670 mens bind 3 har ei liste som går fra side 544 til 570.

Samtidig skal det framheves at de tre bøkene alle har samme «hovedinnledning» – som blant annet forteller om det helhetlige prosjektet, som primært altså ikke er et verk «bare» om krigen i Nord-Norge. – Etterfulgt av en spesifikk innledning til bind 1 og 3.

Bind 1 starter med forløpet til storkrigen, herunder ikkeangrepspakten mellom Sovjetunionen og Tyskland med Vinterkrigen som en av konsekvensene, som også alle Nord-Norges tre fylker fikk kjenne på.

9. april 1940

Overfallet på Norge, der besettelsen av Narvik var et av tyskernes hovedmål er selvsagt med, og med general Carl Gustav Fleischer som av mange i ettertid er beskrevet som helten fra Narvik. Vi får og vite at de allierte styrker fra Storbritannia, Polen og Frankrike kom de norske styrkene til unnsetning med opptil 27 000 mann.

helter. Dette verket er ikke spesielt opptatt av å framheve heltedåd, sånn sett blir beretningene holdt i en relativt nøytral, beskrivende form, der formålet hele tiden er å få fram sammenhengene i hva som gjorde hva enkelthendelser førte med seg – på stedet og i andre deler av det store angrepet på Norge – for slik å sikre at byggingen av veier, jernbane og fort langs kysten – og gjennom finsk Lappland skulle befordre det som kom til å få betegnelsen «Barbarossa»; angrepet på Sovjetunionen.

Samfunnet bak fronten

I Nord-Norge ble Narvik-området okkupert med en gang. Men det var og her at Hitler-styrkene ble stanset og slått tilbake, først av norske styrker nord for Narvik og seinere sammen med de allierte landstyrkene. Fylkesmann Gabrielsen ble gitt lederansvaret for en midlertidig administrativ ledelse for å gi best mulig styring med utviklingen etter at Norge ble delt i to ved Narvik-avsnittet. Denne kom i stand som en følge av regjeringens og de norske og allierte militæres behov. Men det ble også iverksatt større og mindre tiltak av kommunale myndigheter så tidlig som 10. april. Disse tiltakene var med på å holde liv i lokalsamfunn, som jo også de stridende i aller høyeste grad var avhengige av, slik forsvarssjef Ruge så eklatant har vist gjennom utsagnet: «Militæretaten var ikke lenger et selvforsynt, lukket kretsløp. (…) Hvis det skulle blåses liv i en mobiliseringshær som den norske, var kostnadene og personellbehovet slik at enhver finansminister ville miste pusten».

Dette sagt i erkjennelsen av at fylkesmannen i Troms i slutten av april 1940 anslo krigskostnadene til 4,6 millioner kroner per måned, hvorav 3,6 millioner til militære formål.

Lokale lag og foreninger ble mobilisert for å skaffe materiell til soldatene i felt. Over Tromsø radio ble det stadig oppfordret til innsamling av personlig utstyr som votter, lester, luer og gensere. Ryggsekker var og mangelvare blant norske stridende både i fjellkrigen og ellers. Forsvinningsdrakter ble omsydd av laken og annet sengetøy. Jenter og kvinner strikket, Sanitetsforeningene og Røde Kors-avdelinger samlet seg og sto last og brast med sine sønner, fedre og ektemenn i produksjon av enkeltmannspakninger og fullt utstyrte senger til sanitetsdepotet. Denne virksomheten var ikke bare overveldende, men helt nødvendig for å holde troppene i vigør, noe som dette verket peker på. Kapittelet «Samfunnet bak fronten», fyller 23 sider i bind 1.

Okkupasjonen

Etter at de allierte forlot valplassen, ble hele landet etter hvert okkupert, og erkjennelsen av at de ikke kom for å bistå oss har etter hvert vekket oss. Byggingen av det man nå kan se som en start eller skal vi heller si - en forlengelse av Atlanterhavsvollen, ble straks påbegynt. Den enorme satsingen som det krigerske Wehrmacht iverksatte hadde flere virkninger på lokalsamfunn i hele vårt langstrakte land. I nærværende bøker får vi servert analyser vi sjelden har sett før: Okkupasjonen og besettelsene i nord førte til et formidabelt Klondyke i det som fram til nå hadde vært Norges mest tilbakeliggende regioner.

Hitler planla å forlenge jernbanen fra Grong i Nord-Trøndelag fram til Kirkenes i Øst-Finnmark. Parallelt med jernbanen skulle riksveien med sideveger bygges, i hovedsak for å sikre forsyninger til det grandiose jernbaneprosjektet. Dertil måtte det sørges for forsvarsanlegg mot britiske angrep fra sjøen og mulige overraskelser som eventuelt kunne komme østfra.

Over 100 000 sovjetiske krigsfanger kom sammen med dem som fikk betegnelsen øst-arbeidere, men også krigsfanger og straff-fanger fra det meste av Europa – ganske især Jugoslavia, Polen og Tsjekkoslovakia. De langt fleste av disse, sammen med tyske straff-fanger og såkalte myrsoldater ble sendt nordover. Alle anleggene kunne ikke bygges bare ved hjelp av fanger, og fra litteraturen kjenner vi jo blant annet begrep som brakkebaroner og kolportører. Det siste er forresten et begrep som drøftes, ja stilles spørsmål ved i flere av verkets bøker.

Men så var det jo også slik den gang, at det var legitimt å arbeide for å tjene til livets opphold. Det som blir belyst og analysert i dette verket omkring hvordan arbeidskraftressurser ble satt ekstra stor pris på av okkupasjonsmakta, blir kommentert med fakta som for mange nok kan virke provoserende, men som viser oss at pengestrømmen økte. Blant annet fordi tyskerne og «brakkebaronene» betalte godt, gjorde det at fiskarbønder, småbrukere og industriens nyvunne krefter – inklusive «utbyggingskommunene» tjente så bra at mange ble gjeldfri – og fikk «penger på bok». Nord-Norge ble et arbeidskraftsmessig økonomisk Klondyke.

Krigsfangenes skjebne ble søkt forbedret av gode nordmenn som ofte bevitnet de påkjenningene fangene ble utsatt for. I flere av verkets kapitler i alle tre bøkene blir store deler av denne umenneskeligheten beskrevet så man rett og slett får vondt i kroppen. Flere av de nordnorske fangeleirene er karakterisert som de verste vi hadde på norsk jord. Et skrekkens eksempel er «Lager Mallnitz» i Storfjord som ble til hva forfatteren kaller «dødens venteværelse». I denne fangeleiren plasserte vernemakten døende krigsfanger. De arbeidsdyktige, hvis første oppgave var å grave ei stor massegrav, fikk minimale rasjoner, mens arbeidsudyktige ikke fikk noen form for føde. Kannibalisme opptrådte blant fangene – som når dette ble avslørt – selvsagt - ble skutt. Alt dette skjedde etter Hitlers død – i mai 1945. Etter kapitulasjonen ble massegrava åpnet som krigsfangene selv hadde gravd for seg selv og kameratene; der lå 145 lik.

Hverdagsliv

Boka med den talende undertittel «En annerledes hverdag» er virkelig annerledes. Blant annet har den et eget kapittel der skjebnen til alle jødiske familier i Nord-Norge blir beskrevet over 50 boksider der alle nordnorske jødiske familier er gitt i overkant av en side hver.

Dette bindet inneholder dessuten mange godt beskrevne fortellinger om helsestellet, krigsbarn og deres mødre, men og om foreningslivet hvor især Sanitetsforeningene gis honnør, noe vi ser vi kan takke Trondenes og Harstad sanitetsforenings protokoller for. Skolegang og kulturliv har og fått bred dekning. En del sentrale nord-norske NS-folk omtales i forhold til hva de utøvde i kraft av sin posisjon i partiet. Til slutt er det ikke minst verd å nevne at det er i denne boka vi får innsikt i klondyke-tendenser og hverdagskollaborasjon.

Kampen om frihet

I siste bind, som tar for seg perioden fra Finlands – skal vi si «løsrivelse fra de tyske band», som innebar separatfreden de inngikk med Sovjetunionen og at alle tyske tropper ble jaget ut av Lappland – og derved ble et norsk problem, som igjen førte til Stalins frigjøring av Øst-Finnmark, tvangsevakuering og hundretusener tyske tropper i Nord-Norge.

Oppsamlingsleirene for de tvangsevakuerte og repatrieringen av de fangene som overlevde «herrefolkets» terror blir behandlet, dog – etter anmelderens synspunkt, ikke helt etterrettelig. Jo, det er ting å sette fingeren på, men det skulle da ellers bare mangle. 1800 sider kan selvsagt tid om annen avsløre småfeil, men i det store og hele: Et stort, fantastisk arbeid er gjort. Boka tar oss og tilbake til komplekset «kald krig» med Nato som sies å ha ført med seg en alminnelig dugnadspreget antikommunisme.

Avslutningsvis drøfter Stian Bones hvordan det kan være mulig at dagens Russland fører krig i Europa. En drøfting verd å gå inn i!

Verket avsluttes med «Andre verdenskrig tok slutt i 1945. Allikevel lever den videre, også i dag».