I går måtte befolkningen stålsette seg for nok en runde med strenge nasjonale tiltak for å stagge koronaviruset. Usikkerheten rundt egenskapene til omikron-varianten gjorde at regjeringen i bunn og grunn ikke hadde noe valg.
Så langt tyder det meste på at den varianten er vel så smittsom, men at den ikke forårsaker alvorligere sykdommer. Det vil ta et par uker før bedre kunnskap er tilgjengelig og i mellomtiden har regjeringen valgt å være føre vâr.
Det vil si: Vi registrerer at mange mener det kommer i seneste laget, men vi har forståelse for at man vegrer seg for en ny nedstengning som rammer hardt. Over hele landet.
Vi håper og tror man klarer å beholde skoler og barnehager åpen, samt fritidsaktiviteter. Kostnaden er stor når skruen strammes inn og det skapes passivitet og ensomhet. Det må vi ha med oss.
Vi er også blant dem som synes det er viktig å ha en differensiering basert på hvor mye smitte man har i ulike deler av landet. Det er bred enighet om at hver og en bør respektere avstander, holde seg hjemme ved sykdom og bruke munnbind der det er vanskelig å holde avstand.
Kanskje guarden ble senket litt for raskt i høst. Ofte er signaleffekten ekstremt viktig for hvordan man håndterer en slik situasjon. En fin utvikling er ikke ensbetydende med at alle tøyler slippes fri.
Parameteret akkurat nå vil være hvordan helsevesenet håndterer situasjonen, både lokalt og nasjonalt. Antall kritisk syke, og kapasiteten i den forbindelse, må være avgjørende for hvordan man dimensjonerer tiltakene. Det er ingen grunn til å beholde tiltakene for tiltakenes skyld. Vi må se effekten.
Videre er det grunn til å håpe på at vaksineringen intensiveres og at flere tar ansvar, forutsatt at de ikke har helseplager som gjør at det innebærer risiko. Vaksinasjon har vist seg å fungere godt, så vi håper flest mulig sikter seg inn mot sprøyte nummer tre. Kanskje det til og med vil bli behov i framtiden med flere vaksiner, slik vi ser med dagens influensavirus. Kanskje omikron vil være en forkjølelse om noen år.