Jo, Helse Nord har likeverdige tjenester som mål
Det å be om og også delvis kreve tillit, er gjerne en øvelse som fotballtrenere forsøker seg på, når resultatene er dårlig og spillerne underpresterer.
Hyppigheten av innlegg fra direktør Marit Lind i Helse Nord med påstander om likeverdige helsetjenester i Nord-Norge forutsetter dramatiske kutt og omstillinger, innbyr ikke til tillit. Spesielt ikke i en landsdel hvor slagene om tjenester og tilbud nærmest er en tradisjon og ikke en ny situasjon.
Vi husker alle slaget om PCI, hvor Bodø vant kampen mot Tromsø og UNN. Ikke helt ulikt hvordan det har sett ut i elitedivisjonen i fotball. I Finnmark har vi slagene om sykehusstruktur, hvor Hammerfest og Kirkenes har fått nye sykehusbygg, men mangler fagkompetanse til å fylle byggene med fast ansatte med bosted i de to nest største byene i Finnmark.
Likevel er det største problemet for Helse Nord den manglende evnen til å gjennomføre. På oppdrag fra helseminister Ingvild Kjerkol blir Helse Nord pålagt å gjennomgå oppgave- og funksjonsfordeling og med det som utgangspunkt sikre en bærekraftig økonomisk situasjon.
Det blir nedsatt arbeidsgrupper bestående av medlemmer som i høyeste grad har interesser i utfallet av arbeidet. Slik blir forslag om nedleggelse av akuttfunksjonene i Lofoten sykehus og Narvik sykehus.
Her er motstanden så stor at Helse Nord trekker forslagene før de blir sendt på høring, og helseministeren verner Gravdal. Forsvaret blir trukket inn og Narvik blir beredskapssykehus. Helse Nord og direktør Marit Lind trekker altså forslag som bygger på egne arbeidsgruppers anbefaling.
Det innbyr ikke til tillit til kvaliteten i forslaget eller til selve prosessen som Helse Nord står ansvarlig for. En direktør i et helseforetak kan ikke trekke deler av en prosess som foretaket er pålagt å gjennomføre av helseministeren, uten at helseministeren har gått god for det i forkant. Tillit? Til hvem? På hvilket grunnlag?
Og så har vi situasjonen i Finnmark. Med 75.000 innbygger på et areal større enn Danmark er spesialisthelsetjenestene i Finnmark et problem. Foretaksmodellens prinsipper om økonomisk bærekraft er rett og slett umulig i et fylke med de geografiske forutsetningene som Finnmark har. Uansett hvordan en forsøker å legge denne kabalen går den ikke opp.
Finnmarkssykehuset skal ha honnør for å tenke kreativt; hva om vi rett og slett legger ned dagkirurgien i Alta, altså et tilbud innen spesialisthelsetjenesten som fungerer og er Norges mest kostnadseffektive. At spesialisthelsetjenestene i Alta skal styrkes og utvikles i følge regjeringen, trenger ikke Finnmarkssykehuset å bry seg om, for foretaket styres ikke av politikerne.
At DPS i Tana er et viktig tilbud i Øst-Finnmark og også i tråd med politiske visjoner om tilbud nær der folk bor, er også uvesentlig. Det handler mer om at Helse Nord og Finnmarkssykehuset skal levere innenfor sine økonomiske rammer, heller enn å se hvordan dette rammer befolkningen i nord og spesielt i Finnmark.
Det er noe særdeles naivt å skrive innlegg på innlegg for å overbevise befolkningen om at det Helse Nord og Finnmarkssykehuset nå vil gjøre, ja det er til det beste for oss innbyggere – vi vet bare ikke vårt eget beste.
Når treneren ikke lenger har garderoben, er laget fortapt og kampen er tapt.