Det er usedvanlig viktig med internasjonalt fokus på kvinnedagen kommende onsdag. Kriger og kriser rammer kvinner spesielt hardt, ikke minst på grunn av at kvinnesynet har et middelaldersk preg over seg i store deler av verden.

Det betyr selvfølgelig ikke at vi bør stirre oss blind på egen fortreffelighet her til lands, enten det er store lønnsforskjeller for samme arbeid eller at lederposisjoner automatisk tildeles populasjonen med dresskode.

Det er store helseforskjeller mellom kjønnene. Det som framstår som virkelig skremmende, er systematiske forskjell i prioritering mellom menn og kvinner.

Alta sanitetsforening og andre har satt stort fokus på nettopp kvinnehelse, som gjerne blir nedprioritet når det kommer til forskning og behandling.

Ekspertutvalget, som la fram sin rapport forrige uke, kunne påvise systematiske forskjeller, forklart med at kvinners helse har lav status. Det gir utslag i at kunnskapen rett og slett ikke når fram, eller dårlige helsetjenester på grunn av manglende samordning.

Det er ikke bare å forstå, men hoftebrudd som rammer kvinner hyppig og kan være alvorlig for eldre mennesker, nedprioriteres. Selv om det er billige medisiner  og effektivt å forebygge denne typer skader, skjer det bare ikke. Autoimmune sykdommer, som ofte ramme kvinner, blir ikke prioritert godt nok.

Medisiner og langsiktig behandling pleier å gjøre at samfunnet sparer store summer. Det pleier å hjelpe på statusen når penger blir et tema, men behandlingen av spiseforstyrrelser og endometriose blir ikke løftet av den grunn.

Det er beregnet at spiseforstyrrelser alene koster det norske samfunn 26 milliarder kroner. Da er det ikke spesielt sjokkerende at ekspertutvalget ber om en milliard til 75 tiltak til prioritering av kvinnehelse, eventuelt omprioritering.

Det meste av tiltak bør etter vår mening møtes med et samordnet nikk fra de som styrer landet. Forskjellsbehandling er grunnleggende urettferdig, uten snev av gode forklaringer. Det er bare å komme i gang, men parallelt bør det skje noe med holdningene i og utenfor helsevesenet.