Etter at arbeidsgruppene som har jobbet med forslag til funksjons- og oppgavedeling i spesialisthelsetjenesten i Nord-Norge kom med sine anbefalinger til Helse Nord, har det blåst en kraftig proteststorm fra nord. Uten at frykten og uroen blant «folk flest», som det så fint heter, ser ut til å påvirke verken helseminister Kjerkol eller styret i Helse Nord nevneverdig.

Men at de i det minste lytter til de svært sterke reaksjonene som har kommet fra medisinsk hold, bør man i alle fall kunne forvente. Som for eksempel den krystallklare advarselen fra tjue sykehusleger ved sju sykehus i Nord-Norge – deriblant tre ved Hammerfest Sykehus – som i et innlegg i flere aviser har levert følgende kraftsalve om regjeringens helsepolitikk og den prosessen som nå foregår i Helse Nord:

«Vi velger å si i fra, da verken Ingvild Kjerkol, Helse Nord eller arbeidsgruppe 1 ser ut til å innse hvor lite kunnskapsbasert og grundig denne prosessen er, og hvilke katastrofale konsekvenser den vil føre med seg.

For å hindre varig og irreversibel destruering av helsetilbudet til den nordnorske befolkning krever vi at prosessen stoppes, og at arbeidet gjennomføres av en ekstern tredjepart», skriver de. En varslet katastrofe, kaller de det. Klarere kan det vel ikke sies.

I et annet avisinnlegg er Norsk Sykepleierforbund Troms og Finnmark ikke mindre kritisk; de frykter vi vil få en total omstrukturering i spesialisthelsetjenesten, som ensidig er basert på økonomiske begrensninger i Helse Nord RHF, uten å samordne dette med blant annet primærhelsetjenesten, Forsvaret og utdanningsinstitusjoner. Manglende samordning vil føre til en svekkelse av samfunnsberedskapen og det totale helsetilbudet i distriktene våre. En sentralisering av sykehustjenestene vil også føre til økt reisebelastning for pasientene, påpeker de.

Her i Finnmark får vi glede oss over at Kirkenes Sykehus ser ut til å få beholde sin status som akuttsykehus, men når det gjelder rusomsorgen i fylket innebærer forslaget totalt sett en reduksjon på seks døgnplasser. For Altas del betyr det at de åtte nåværende plassene ved Tverrfaglig Spesialisert Rusbehandling nedlegges. I tillegg foreslås det utrolig nok at Klinikk Alta skal nedskaleres til et distriktsmedisinsk senter med polikliniske tjenester, døgnfunksjon og fødestue – men dagkirurgi skal altså ikke lenger være et tilbud i Finnmarks største by.

I perioden 2019–2022 ble det gjennomført totalt 494 dagkirurgiske inngrep i Alta. Ved å fjerne dette tilbudet her, legges det isteden til rette for å øke aktiviteten ved akuttsykehusene i Hammerfest og Kirkenes, sies det i anbefalingen.

Så kan man jo spørre seg hva dette betyr for samfunnsøkonomien, hvis også disse pasientene fra Alta-/Kautokeino-regionen i fremtiden skal sendes tur/retur Hammerfest og/eller Kirkenes, istedenfor å bli behandlet i Alta. Men det betyr visst ingenting for regjeringen og Helse Nord; ifølge nytilsatt kommunikasjonsdirektør Skjalg Fjellheim i Helse Nord har man ikke i sitt mandat fra sin eier – altså helseminister Kjerkol – å lage store samfunnsøkonomiske analyser. Nei vel – da vet vi det. Det høres jo unektelig kjent ut…

«Strukturen vi har i dag og måten vi drifter på er ikke bærekraftig», uttalte Helse Nords administrerende direktør Marit Lind i Dagsnytt 18 på NRK for noen dager siden. Et nesten komisk paradoks, om man kan bruke et slikt uttrykk i en så alvorlig sak, blir det jo da å måtte påpeke igjen og igjen det som for de aller fleste etter hvert fremstår som helt innlysende; nemlig at en av hovedgrunnene til at Helse Nord og Finnmarkssykehuset nå befinner seg i denne håpløse økonomiske situasjonen, er at styrene i disse foretakene utrolig nok har akseptert at sentrale politikere i ulike partier og regjeringer de siste par tiårene har kjempet en innbitt kamp for å forhindre en uavhengig og kunnskapsbasert konsekvensutredning av sykehusstrukturen i Finnmark.

En motstand mot oppdatert kunnskap, med et hovedformål så absurd at det nesten er vanskelig å ta innover seg; nemlig å opprettholde en for lengst utdatert, dysfunksjonell og kostnadskrevende struktur fra 1950-tallet. Da måtte man jo unngå å få dokumentert fakta om demografi og endret bosettingsmønster i fylket vårt de siste femti år…

Den katastrofale konsekvensen av denne fullstendig ødeleggende kunnskapsvegringen er jo at enorme summer som skulle vært brukt til pasientbehandling, isteden må brukes på reiser og transport av syke mennesker. Ikke bærekraftig, for å bruke direktør Marit Linds egen beskrivelse av situasjonen. Og verre skal det tydeligvis bli…

Man må jo undres: Har de virkelig ingenting skjønt eller lært? Er de vaksinert mot kunnskap…?

Magnar Leinan