Altapostens lederartikkel 13.03 inneholder sterk kritikk av hvordan statsråd Kjerkol har håndtert planlagte helsekutt i Alta. Og 15. mars får vi vite at AP-veteraner i Alta har meldt seg ut av partiet pga. misnøye med AP-ledelsen i denne saken.
Ordfører Monica Nielsen uttrykker forståelse for dette. I intervjuet med ordføreren kommer det fram sterk misnøye ikke bare med Kjerkols holdning men også med den såkalte «foretaksmodellen» som brukes i dagens helsepolitikk. Nielsen misliker også at beslutninger i stor grad tas av folk uten forankring i Finnmark. «Søringene i kontroll» er mellomtittelen Altaposten bruker for å understreke noen av Nielsens poenger. Den formuleringen fikk meg til å tenke litt. La meg forklare hvorfor:
Eksemplet Ullevål
Jeg bor selv i Oslo, der det fortsatt er sterk motstand mot en sykehusplan som innebærer riving av Ullevål sykehus og store nybygg ved dagens Rikshospital. Motstanden er bred og omfatter organisasjonene til legene og sykepleierne, LO i Oslo mv. Det er usikkerhet om den endelige regningen for disse planlagte gigantprosjektene. Men alt nå ser man at investeringsbehovet fører til driftskutt. I fjor ble ABC-klinikken (fødeavdeling) på Ullevål avviklet, hjertekirurgien omorganisert med økende køer som resultat og sykehotellet på Rikshospitalet stengt.
Investeringene som er planlagt videre vil også gå ut over behovene i andre fylker i området som omfattes av Helse Sør-Øst. Samtidig vil den nasjonale katastrofe-og akuttberedskapen som Ullevål idag bidrar med svekkes. Det er verdt å merke seg at motstanden mot disse planene bygger på alternativer som innebærer mindre investeringsbehov i Oslogryta.
I fjor opplevde vi i Oslo at regjeringen rett og slett overstyrte byens valgte myndigheter med en statlig reguleringsplan for å tvinge gjennom denne omstridte sykehusplanen. Vedtaket ble frontet av samme minister som i Alta nylig, altså helseminister Kjerkol (som i parentes bemerket er trønder, ikke søring!).
Vil ikke lytte
En annen likhet med det som har skjedd i Alta, er at hverken ministeren eller regjeringen har vist noen reell vilje til å lytte til argumenter mot planene til helseforetaket Helse Sør-Øst. Svært mange i Oslo – inkl. åtte av partiene i bystyret – sitter nok nå med en ganske sterk følelse av maktesløshet.
Jeg vil derfor påstå at nord/sør/øst/vest ikke beskriver frontlinjene i dagens helsepolitikk på noen god måte. Derimot ser vi en «foretaksmodell» som ikke har vist seg som noe fyrtårn for demokratisk forankring av helsepolitiske vedtak. Når vi i tillegg får politikere som står på sitt og nekter å diskutere nye løsninger eller kompromisser, er det nødvendigvis duket for mange harde konflikter i tida som kommer.