En flammende debatt har rast gjennom kommentarfelt, mediene og rundt kaffebord i Nord-Norge den siste uka. Regjeringen kastet lys på sine ambisiøse planer om å gi Finnmark en overveldende oppgradering: Melkøya skal elektrifiseres til Equinors store glede, og en kraftig kraftutbygging er i støpeskjeen.
Men når regjeringen bringer frem en sånn «gladnyhet» til nord, skulle vi ønske det var med tiltak flere enn 1 av 6 finnmarkinger ønsker.
I planene for Melkøya ser vi en skjult utfordring: Elektrifiseringen vil neppe kunne realiseres så raskt som regjeringen ønsker det kun ved å hente strøm fra havvind eller oppgradering av vannkraftverk. En ny omfattende utbygging av vindkraft på land blir nødvendig. Dette står i direkte kontrast til et enstemmig sameting mot mer vindkraft på land.
Denne utbyggingen betyr at store områder av Finnmark blir konfiskert og lokalbefolkningen mister sine rekreasjons- og ressursområder. Dette er en realitet vi i Bargiidbellodat/Arbeiderpartiets sametingsgruppe er sterkt bekymret for.
Vår skepsis til de opplyste kostnadene rundt CCS (karbonfangst og -lagring) står fortsatt, og vi etterlyser en grundigere diskusjon om dette i Stortinget med full offentliggjøring av tallene som underbygger det.
Arbeiderpartiets sametingsgruppe er positiv til utbedret linjenett til Øst-Finnmark for å styrke forsyningssikkerheten. Men denne må bli realisert i samråd med lokalbefolkningen og rettighetshaverne i området. Vår bekymring ligger i at lokale stemmer ikke blir hørt, at storkapitalens grådighet og iver etter eksport av fellesskapets ressurser skal overkjøre den kloke nordnorske fornuften.
Hvis utbygging skulle bli aktuelt, insisterer vi på at folkeretten samt menneske- og urfolksrettigheter blir respektert, for å beskytte fundamentet for både lokalbefolkningens samt samenes interesser og rettigheter. Her må myndighetene være sitt ansvar bevisst, og sørge for at man følger konsultasjonslovverket samtidig som man går inn i prosessene med mål om å finne enighet.
Fremtidige utviklingsprosjekter må balansere rettigheter og lokalsamfunnets behov på en måte som vi per dags dato ikke er overbevist om at de makter. Dessverre har Fosensaken hittil vist oss at løfter fra kraftmakta i sør klinger hult. Vi må sikre at områder som beitemarker og naturområder blir tatt vare på. Valget av traseer bør så langt som mulig ta hensyn til eksisterende infrastruktur og velges i nært samarbeid med lokalsamfunn, rettighetshavere og berørte næringer. I områder som er særlig sårbare, ber vi om at kraftlinjene enten legges under bakken eller langs havbunnen.
Norge har nylig forpliktet seg til FNs internasjonale naturavtale med formål om å verne 30 prosent av land og sjøarealer innen 2030. Hvis Norge allerede i startgropa skal sette mål om å bygge ned store arealer i Finnmark tror vi at man kommer ganske skjevt ut.
I lys av den siste ukas debatter er det synd at flertallet på Sametinget bestående av NSR, Senterpartiet og Flyttsamelista ikke har turt å ta av skylappene og skape energipolitikk. Vi har i flere omganger foreslått at Sametinget må lage en helhetlig energistrategi.
Sametinget burde legge til rette for et ordskifte om en bærekraftig energipolitikk som tar hensyn til faktorer som kultur, arealer, økonomi og miljø. Det er vår plikt å sørge for at våre tradisjonelle næringer og områder ikke blir ofret i prosessen. Dagens flertall tok ikke dette ansvaret, og de som taper på dette er samene, lokalbefolkningen, våre etterkommere og områdene vi har til låns mens vi går på denne jorden.
Tradisjoner, kultur og identitet vil måtte gi etter på grunn av politisk tafatthet og liten vilje til å ta ansvar. Tap av natur er like jævlig, om du er fisker, reindriftsutøver, bonde, utmarksutøver, elgjeger, bærplukker eller turgåer.
Og til sist, et av regjeringens argumenter fra pressekonferansen i Hammerfest; Selvsagt har vi en klar oppfatning av den sikkerhetspolitiske situasjonen, og ser at Norge kan bidra til en bedre stabilitet i Europa. Men som politikere har vi en plikt til å se ting i et større perspektiv og i en lengre tidshorisont. Det kommer et liv etter Ukraina-krigen. Vår frykt er at geopolitiske hendelser og utenlandske energibehov blir brukt som påskudd for å ødelegge en av Europas siste gjenværende intakte naturområder.
Generasjoner har levd av og brukt disse områdene, og overlatt det til oss med så få spor at det utenfra kan oppfattes som villmark. Det er på tide å handle med omtanke, både for vår kultur- og naturarv. Etter vårt syn er det på tide å forte seg sakte, og lytte til oss som bor og lever i nord.