Brått og uventet kom den triste meldingen om at Einar Antonsen var gått bort. På ferie i Thailand sammen med sin kjære kone Guri, ble han rammet av hjertestans på julaftens formiddag.
Ved Einar sin bortgang har først og fremst hans nærmeste familie mistet sin kjære. Sorgen og savnet vil for både familie, venner og arbeidskolleger være der i lang tid framover.
En fin oktoberdag sist høst kom Einar innom for å slå av en prat. Han var i området for å gjøre en jobb for Alta Kraftlag. Et arbeid som linjearbeider som han hadde utført med stolthet gjennom 47 år. Direktør i Alta Kraftlag, Per-Erik Ramstad, trekker fram en person som alltid var i fremste rekke, ikke minst når utfordrende og krevende montørjobbing skulle utføres. Jo farligere oppdrag, dess mer kom Einar til sin rett.
Han var en hardhaus som aldri sparte seg sjøl, selv når ekstreme situasjoner oppstod. Han var alltid påskrudd, med enorm innsatsvilje, og han stilte høye krav både til seg sjøl og til sine arbeidskamerater ute i felten. Han kunne være nokså tydelig i tilbakemeldingene til sine kolleger. Jobben betydde mye for Einar, og det er ikke tvil om at kameratskapet og det gode miljøet på Kraftlaget skapte trivsel og motivasjon for å fortsette der enda noen år. Slik skulle det ikke gå. Einar gikk bort, brått og nådeløst i en alder av 66 år.
Einar sitt liv i idretten har vært langt og begivenhetsrikt, med over 20 år på meget høyt nivå for Alta IF i håndball og fotball. Han var en talentfull keeper og debuterte på A-laget i fotball allerede som 17-18-åring. På midten av 1970-tallet hadde Alta IF rykket opp til nordnorsk 2. divisjon med trener Ottar Grimstad.
Fra 1976 spilte vi mot lag som Mo IL, Mjølner, Harstad og ikke minst Bodø/Glimt, med tidligere proffspiller og landslagskaptein Harald «Dutte» Berg i spissen. På den tiden spilte vi sammen på A-laget til Alta IF, og ble etter hvert gode kompiser også utenfor banen. Flere altaværinger vil nok minnes kampen mot Bodø/Glimt på Aronnes stadion 19. september 1976. Med 2.500 tilskuere til stede, spilte vi jevnt med cupmestrene fra året før, men det endte med 1-2-tap til slutt. 19-åringen Einar ble kåret til banens beste spiller, og Altapostens beskrivelse var følgende: «Altas keeper stod som en levende vegg». Einar ble lagt merke til av flere klubber, og var en periode keeper for Grand Bodø.
Men han kom tilbake til Alta, og fortsatte med fotball om sommeren og håndball på vinteren i mange år framover. Som trener for Alta IF fotball, fikk jeg også den gleden å ha Einar med som andrekeeper i 2002-sesongen. Som 46-åring var han i meget god form, og et flott forbilde for den yngre garde med sin innstilling og rutine. Sesongen endte med seier, opprykk og spill i allnorsk 1. divisjon.
På håndballbanen var Einar en av Alta IF sine mest markante spillere. Som type hadde han en offensiv og direkte væremåte, og var ikke lett å skubbe seg på i duellspillet. Det fikk nok både med- og motspillere på håndballbanen ofte oppleve. Han var med som spiller både for BUL og Alta IF fra midten av 1970-tallet og fram til slutten av 1980-tallet. Alta hadde et oppsving i håndballen fra begynnelsen av 1980-tallet både i bredde og topp. Dyktige ledere og trenere gjorde at Alta IF vant serien i 1984, og rykket opp til allnorsk 2. divisjon fra og med 1984-85-sesongen.
Lagkamerat, trener og hans gode venn, Bjørnar Bruer, beskriver Einar som en usedvanlig tøff spiller med en innstilling og innsatsvilje utover det vanlige. Han kviet seg ikke for å gå i harde dueller, og pådro seg også noen skader i løpet av sin karriere. I et straffekast var han så tent at han gikk rett i bakken og fikk kløvd haka. Det endte med en tur på legevakta der de måtte sy flere sting.
Trener Per Buvik forteller at Einar var ikke 100% fornøyd før både han sjøl, ballen og keeperen lå i inne i nettmaskene. Media skrev som regel i sin forhåndsomtale før kampene at det var noe usikkert om Altas toppscorer kunne spille på grunn av skade. På mandagen etter stod følgende å lese: «..og Altas toppscorer ble igjen Einar Antonsen»
Einar viste seg også som en lagspiller som gikk foran og viste vei. Han hadde den gode evnen til å få med seg de andre på laget. Einar fikk også en del kamper for det nordnorske landsdelslaget på 1980-tallet, sammen med Altaspillere som Ove Bull, Svend Bang Pedersen og Magne Overvik. Han har etter sin karriere også fortsatt å være med som spiller og leder for Old-boyslaget til Alta IF med årlige deltakelser i norgesmesterskap.
Lagkameratene minnes han som en usedvanlig sosial person, med mange venner. Han likte seg i godt lag, og var nok ikke den som forlot et selskap før morgenen grydde. Han var ofte den som sendte meldinger til vennene sine, eller slo på tråden for å ta en prat. Den siste gode samtalen hadde han med sin gode venn og tidligere lagkamerat Ove Bull på lille julaften, dagen før han gikk bort.
I tillegg til idretten, var friluftslivet viktig for Einar og hans familie. Han trivdes godt på hytta i Autsi og på fisketurer sommer som vinter på gode fiskevann. Men aller best var nok de mange turene med elvebåt opp Altaelva i fantastisk natur på laksefiske. Her var han i sitt eldorado med venner og familie. Einar var kjent for å lande storlakser, og hadde personlig rekord på laks på litt over 24 kg.
Bak det tilsynelatende tøffe og rastløse ytre, var der også en mykere side som kom fram. Einar viste empati og omsorg for sine nærmeste venner og familie. Det var stunder der han uttrykte savnet og sorgen over sin far som gikk bort allerede da Einar var 16 år. Guri og Einar opplevde også å miste sønnen Kjetil i en ulykke i 2009. Tragedien har preget familien i ettertid og satt dype spor.
Idrettsvenner og arbeidskolleger i Alta forteller om en mann som var svært stolt av sin familie: kona Guri, datteren Kaia, sønnen Eivind og barnebarna Elian, Jonas, Einar og Emelie. Med sine praktiske ferdigheter hjalp han ofte til der det trengtes med kyndig hånd. Som datteren Kaja beskriver så fint: «Få mennesker har vel levd så mye som du, og til slutt klarte ikke hjertet ditt mer. Det er mye kjærlighet i de praktiske gjøremålene, og der var du konge».
Våre tanker går derfor først og fremst til Einar sine nærmeste. Vi føler med dere i sorgens tunge stund. I takknemlighet for vårt vennskap, og det Einar har betydd for Alta IF, lyser vi fred over Einar Antonsen sitt minne.