Nesten 1.000 personer i Alta sokner til matstasjonen, derav flere hundre familier med barn. Tiden er inne for å prioritere de som sliter, enten man sysler med budsjettforhandlinger på Stortinget, eller gjør harde prioriteringer i kommunene.

Det er tøffe tider og det kan skyldes alt fra krig og energikrise til uro i finansmarkedene verden over. Det har vi ikke all verden styring på, men tiltak og prioriteringer kan i høyeste grad påvirkes.

For helt vanlige familier slår dette inn med nådeløs kraft, enten det er boligrenta eller merkbar økning i matprisene. Det går på grunnleggende servicetilbud og basale behov.

Vi i nord har i stor grad vært spart for mangedobling av strømprisen, men det behøver slett ikke vare utover vinteren. Det betyr at politikerne som planlegger for 2023, bør ha et fast og urokkelig blikk på den sosialpolitiske virkelighet og de som rent faktisk kan ende opp med en uhåndterlig situasjon.

Det smålige kuttet for matsentralene her til lands viste seg ettersigende å være en tabbe, riktig nok av det uforklarlige slaget. Det ville ha representert et trist nederlag for solidariske tanker – og vi håper for alt i verden at regjeringen og kommunestyrene er opptatt av å beholde omsorg for private og ideelle organisasjoner som gjør en forskjell.

Som Betanias matstasjon i Alta, der bedrifter, matbutikker og ildsjeler står opp for de som trenger det. Søknaden om 100.000 kroner til Alta kommune bør innfris i den krisetiden vi ser kommer, slik at de frivillige har muligheter til å hjelpe flest mulig.

Det er videre noen sentrale kutt vi sliter med å forstå timingen på, som forslaget om reduksjon i dagpengeordningen. Å redusere opptjeningsperioden for dagpenger fra tre til ett år akkurat nå blir merkelig, med all respekt for intensjonen om at folk skal jobbe.

Vi har rent faktisk noen som ikke er i stand til akkurat det, så det vil være direkte usosialt å legge stein til byrden for denne gruppen. For å spare 200 millioner kroner.

Vi er naturligvis ikke uenige i at arbeidsinntekt blir det aller viktigste for mange. Å unngå ledighet må være jobb nummer 1 i fortsettelsen, og det betyr naturligvis også at inflasjon ikke er noe smart grep for arbeidslivet. Sanseløs bruk av pensjonsfondet vil treffe oss i bakhodet. Derfor handler det om prioritering.

Mange vil mene at vi akkurat nå har evig nok med oss selv, men det er ikke noe godt signal om Norge kutter bistandsmidler til en verden i krise, spesielt når olje- og gassproduksjonen akkurat nå gjør at vi håver inn penger. Det handler fortsatt om å holde hånden over de som sitter nederst ved bordet, selv om de ikke gjør det i Norge.

Det er definitivt et i-landsproblem at vi har milliardærer som flykter til Sveits. Vi skal ikke ta debatten om formuesskatt akkurat her, men timingen gir vond smak i munnen.

Norge trenger investeringer og arbeidsplasser her og nå, så kan det tenkes at selve innretningen på lakseskatten kan justeres. Primært for at folk i distriktene ikke skal miste jobbene sine, ikke for at utbyttet skal optimaliseres. Er det lov å be om magemål når verden koker?