Refleksjoner fra et sjøsamisk/kvensk og norsk perspektiv i Vest-Finnmark.
Deler av den opprinnelige kystbefolkning (samer/kvener), er de mest fornorskede minoritetene i landet, de har mistet både språk og en del av sin kultur p.g.a skolepolitikk og fiskeripolitikk.
Fornorskningen av den opprinnelige kystbefolkningen:
Den sterkeste fornorskningen av samer og kvener ble gjennomført i overgangsdistriktene fra Tromsø til Vadsø. Disse overgangsdistriktene var i realiteten nesten alle kommunene i kyst og fjordstrøkene i Nord-Troms og Finnmark. Her ble skolepolitikken bruk aktivt i fornorskningen, mens indre strøk fikk sin undervisning på morsmålet.
På denne bakgrunn må en kunne hevde at fornorskingspolitikken innen skoleverket var mest aktivt og mest «vellykket» ovenfor sjø samene i kyst og fjordstrøkene i Nord-Troms og Finnmark. Fornorskningen i kystsamfunnene var aktiv innen skoleverket fra 1850-årene og over et helt hundre år fram til 1960-årene. Det var også i disse områdene hvor internatskolene var i aktivt bruk i desennier. En stor del av dagens besteforeldre og oldeforeldre i kyststrøkene i Nord-Troms og Finnmark har gått på internatskoler. Det må understrekes at internatskolene også var den vanlige skolen for de fleste norsktalende i distriktene, her var det felles skjebne for de tre folkegruppene som bebodde områdene.
Skoleverket tilsatte lærere som fikk ekstra betaling for å være gode fornorskere. Resultatet av fornorskingsprosessen, som også ble fulgt opp av andre politiske beslutninger, var at en etter siste verdenskrig har hatt svært få som har behersket samisk i disse distriktene. Det er i dag et fåtall av den eldre generasjonen som behersker samisk eller kvensk. Etter at «utdanningsrevolusjonen» kom i fra 1960-årene var norsk det dominerende språket. Så lenge primærnæringene, småbruk og fiske, sto for hovedsysselsettingen i distriktene, var ulempene ved ikke å beherske norsk, ikke totalt diskvalifiserende. Etter hvert som utdanningskravene innen yrkesfagene kom ble norskkunnskap et «must» for å kunne tilfredsstille kravene innen arbeidslivet. Utdanningskravene førte også til en sterk sentralisering. Den samiske befolkningen i Finnmark er sterkt integrert i den øvrige befolkningen bestående av kvener og nordmenn. De fleste med samiske røtter vil nok i dag kalle seg nordmenn, men må føle seg som same for å kunne melde seg inn i Samemanntallet.
Dersom en forsoning skal være mulig i framtiden er det viktig at den norske stat skjønner at det er i kyst og fjordstrøkene at fornorskingspolitikken til staten har vært mest effektiv. I indre strøk har fornorskningen i stor grad vært «mislykket» her har samene klart å beholde både språk og kultur. Selv om staten har klart å fjerne både språk og deler av kulturen for samer og kvener i kystområdene, er det sannsynlig at det er i disse områdene det bor flest nordmenn som kan kalle seg samer og representere den opprinnelige befolkningen.
Den norske fiskeripolitikken ble etterhvert sterkt påvirket av Norges Fiskarlag. Fiskarlaget anerkjenner sjelden at kystbefolkningen i et område skal ha særskilte rettigheter til å drive fiske i sitt område. Det samme har vært offisiell politikk for alle regjeringer i Norge. Da Stortinget behandlet Smith-utvalgets innstilling i 2009 konkluderte daværende fiskeriminister, Helga Pedersen på følgende måte: «Det eksisterer ingen særskilte rettigheter i disse områdene».
Vi er av den klare oppfatning at våre rettigheter til fiskeriressursene er begrunnet i vår geografiske tilhørighet, ikke etnisitet, urfolkstatus eller menneskerettighetskrav.
Den politikken som har vært ført har hatt store konsekvenser for fiskeressursene på kysten, og særlig i fjordene. Først var det sildesnurperne som fisket ut småsilda, og slik påvirket næringsvandringa til torsken. Så var det rundfisktrålerne som «støvsugde» gytefeltene. I tillegg fikk vi i på 1980 tallet et stort innsig av sulten sel fra Barentshavet.
Forvaltningen av villaksbestanden har heller ikke vært positiv for bosettingen i fjordområdene. Etter et intensivt drivgarnsfiske til havs ble det innført store restriksjoner for fiske etter villaks. Dette gikk også ut over de som drev med laksenot eller krokgarn; en fangstform som hadde lange tradisjoner i de samiske kystområdene. Vi har også de siste årene fått etablert svært mange lakseoppdrettsanlegg i våre fjorder – ofte på steder der kyst- og fjordfiskerne tidligere fisket.
Man har derved ikke klart å opprettholde formålet med Havressursloven og opprettholde bosetning og arbeidsplasser langs kysten.
Tilgangen til fiske på nye arter som kongekrabbe har gitt fjordfiskerne muligheter de ikke hadde før, men regelverket for hvem som får krabbekvote gjør at mange av de minste båtene blir utelukket. Det kreves at det tas opp så store kvanta av annen fisk for å få krabbekvote at de små båtene ikke klarer å oppfylle kravene.
Fiskeripolitikken har altså også sterk påvirket bosettingen i kystområdene. Nedgangen i de lokale fiskeressursene har medført at en rekke fiskebruk har lagt ned sin virksomhet. Nye krav til produksjon av mat har medført at den gamle kombinasjonsnæringen med småbruk og fiske i nærområde vanskelig lar seg gjennomføre.
Anbefaling:
Kongekrabbe, gode fiskepriser og tilgang til laksenotsett kan gi grunnlag for en ny giv i kyst og fjordstrøkene. Det forutsetter at kystbefolkningen får visse fordeler ved tilgangen til å utnytte disse ressursene. Vi ser at det er en økende interesse for ungdommen for å delta i fiskeriene, noe som gir håp om en revitalisering av de gamle næringsveiene. En tilpasning av lov og regelverk burde også være mulig slik at en igjen kan ta i bruk ressurser som har ligget brakk de siste årene.