Urent trav er fortsatt urent trav, selv om det er en ponny som sliter med rytmen. Med nyvunnet makt og næringsministeren i den nye ledelsen, må også Senterpartiet tåle å bli sett i kortene i Alta-politikken. Noe annet er misforstått «bonderomantikk».
Senterpartiets opptreden under forhandlingene om makt i Alta har nemlig forundret mange, også blant de som har brukt store deler av livet til å slåss for partiets ve og vel. Å bryte en signert avtale bør normalt sitte veldig langt inne og gjerne ledsages av plausible forklaringer. Det har det vært tynt med, rent bortsett fra at det har vært en viss temperatur i forhandlingene innledningsvis. Slik det naturligvis er nå det blir dragkamp om makt og posisjoner.
Senterpartiet har fått mye omsorg etter at de ble utsatt for kritisk journalistikk, nå sist fredag fra tidligere fylkestingsrepresentant Morten Edvardsen, som synes det er urettferdig at Senterpartiet blir kalt for miniputt og vippeparti, uten at vi helt klarer å se problemet med de begrepene for et parti med to prosent oppslutning og makt til å velge blant ordførere. At de foretok en kuvending må vel sies å være et mildt begrep for maktspillet. Ytringer og karakteristikker har vært forbeholdt lederartikler.
Senterpartiet skal definitivt ikke unnskylde at de har fått innflytelse. Det har de klart i mange år med liten oppslutning rundt om i landet, men det må være høyst legalt å debattere om dette er i tråd med velgernes demokratiske sinnelag – og ikke minst stille spørsmål ved hvordan denne makten forvaltes. Noen vil til og med mene at det gir dårlige signaler når muntlige og skriftlige avtaler brytes.
At Ronny Berg blir ordfører som et resultat av avtalebruddet, er det minst problematiske, all den tid velgerne ga Frp over 20 prosent oppslutning. Det er et opplagt personlig tillitsvotum til varaordføreren, spesielt i en situasjon der partiet fikk hard medfart i de fleste kommuner. I den grad Venstre kan defineres som et borgerlig parti etter sin stemmegiving de to siste årene, er det også borgerlig flertall i kommunen. Det er ikke her problemet ligger.
De som skal forvalte fellesskapets midler må regne med at et tillitsverv innebærer ekstra fokus og krav til det de foretar seg, enten de er elefanter eller mygg i det politiske landskapet. Arbeiderpartiet har fått hard medfart for sin «reduserte» meningsmåling i vår, partiets mangefulle strategiske evner etter årets valg og ikke minst det ubehjelpelige forsøket på å koble inn rikspolitikerne i maktkampen lokalt. Det er neppe behagelig oppmerksomhet, men helt nødvendig i et demokrati. At Senterpartiet søker makt er en selvfølge, men prosessene er slett ikke likegyldige. Det er derfor mange av dem som er glade i partiet er skuffet over det som har skjedd. Vi er blant dem som hilser partiet velkommen tilbake i kommunestyret, blant annet på grunn av distriktsprofilen.
At det stilles kritiske spørsmål ved medias vinklinger og dekning hører med i en opplyst debatt, men her er det debattanter som i fullt alvor mener at Senterpartiets opptreden ikke kvalifiserer til kritisk søkelys. Partiet har fått nok og fortjener ikke mer, synes å være begrunnelsen. Det kan også synes som om det er det som mener at målet helliger midlet.
Senterpartiet har fått gjennomslag for skolepolitiske krav som sementerer dagens skolestruktur, en struktur som før valget ble karakterisert som en katastrofe fra nye samarbeidspartnere. Sp fikk svært omstridte innrømmelser i jordvernsaker hos den røde fløya før bruddet kom, uten at det kan lastes Ronny Berg som har klart å lande et teknisk samarbeid med godt lederskap. Alt dette fortjener Altas innbyggere å få innsyn i.