Identitet er en variabel som kan være vanskelig å definere. Det kan handle om opphav, det kan handle om personlighet, det kan handle om å identifisere seg med en gruppe andre i samfunnet. Uansett hvem du er og hva du føler deg som ,så er det en individuell rett og et personlig anliggende.
Vår historie har med seg skygger fra fortiden, som enda rører med denne fundamentale menneskeretten til å være seg selv, med sin identitet, språk og kultur. Fornorskningspolitikken har satt harde spor, og en forsoning er nødvendig. Majoriteten av oss har sannsynligvis gått gjennom livet uvitende om alle de som har levd side om side med oss, med opplevelsen av et meg og de andre, istedenfor et vi og oss.
Vi kan kun bli hel som nasjon, når vi anerkjenner og respekterer hverandres identitet og rett til å eie sin egen historie.
Sannhets og forsoningskommisjonens arbeid kaster lys på fortiden og nåtiden vår, i et historisk perspektiv og gjennom enkeltpersoners fortellinger. Det er sterk lesing. Det er sterkt å vite.
Uvitenhet skaper usynlige barrierer mellom folk. Barrierer vi må rive ned. Og det har majoriteten et spesielt ansvar for å gjøre. I denne saken oppfatter jeg meg selv som en del av gruppen majoriteten. Jeg er en av de som egentlig ikke vet, selv om jeg jo alltid har visst om fornorskningen, men ut over det? Hvordan kan vi vite dybden og omfanget av å bli fratatt sin identitet, uten selv å ha vært utsatt for fornorsknings politikken? Eller lever i familiens kjølvannet av den.
En urett er og blir en urett, uansett hvor den blir utøvd og hvordan de som blir utsatt for den reagerer og opplever den. Å bli fratatt navn, språk og kultur er galt. Staten Norge reparerer enda på skadene gjennom opprettelsen av Sametinget, samiske forvaltningsområder, samisk undervisning i skolene, samiske barnehager og så videre.
Men for alle de som lever i etterdønningene av det som skjedde er det nødvendig at vi anerkjenner historien til. Det kan være en du har vokst opp med. Det kan være en nabo. Det kan være barna til en venn.
På ulike måter vitner sannhets og forsoningskommisjonens rapport om mennesker som hver i seg har fortellinger som kunne vært annerledes om ikke staten Norge tok fra deres familie retten til sin egen identitet og kulturutøvelse.
Forsoning er kun mulig når den enkelte kan eie sin egen historie, bli sett og respektert for den en er. Det er vondt å vite hva andre har opplevd og opplever den dag i dag. Det er kanskje ikke den enkelte av oss som har utøvd urett mot samer og kvener, men som del av en forsoningsprosess må vi være villige til å lytte og vite. Vite om hvordan hvilke følger fornorskningen har.
Først da kan vi gå videre som et helt samfunn, en hel nasjon der det er vi og oss, selv om vi har ulike identiteter og historier i et samfunn med mangfold, glede over kulturelle forskjeller og nye veier videre der vi har sett og lært av historien.