Først en liten historie på syttitallet om en nyvalgt stortingsrepresentant fra Balsfjord i Troms. I sin jomfrutale på Stortinget talestol sa han sin hjertes mening om tingenes tilstand, sett fra sitt lokale ståsted. Det resulterte i en innkalling til partikontoret hvor han ble kjent med partipisken og at det var uhørt å gå på talestolen uten først å ha fått talen godkjent av partiet. I møte med en ukjent kultur med dresskode, veltalende lobbyister og en fremmed bedriftskultur skal det sterke skuldre til for fortsatt å ha hovedfokus på regionen.
Resultatet er rikspolitikere som er eksperter på tåkeprat og dyktige til å ikke svare på spørsmålet. Regionen er tynt befolket. Dette innebærer få kandidater å velge mellom og intern krangel forbedrer selvsagt ikke situasjonen i møte med rikspolitikken.
Med jevne mellomrom dukker det opp regionale døgnfluer. Fremtid for Finnmark, Kystpartiet og dagsaktuelle Pasientfokus er noen eksempler. På tross av gode intensjoner får slike grasopprør minimal innflytelse og regioner ender opp som tapere.
Selvsagt må vi ikke glemme at dagens nordmenn er utrolig privilegerte som lever i en velstand våre forfedre knapt kunne ha forestilt seg i sin villeste fantasi, alt pga. vår velferdsstat som i global sammenheng er helt unikt. Det betenkelige er dog en samfunnsutvikling hvor forskjellene øker og makt konsentreres på stadig færre hender. Fasiten er at regioner gradvis legges øde og ender opp som råvareleverandører. Et par eksempler for å belyse denne utviklingen. På tross av at vedtatt nasjonal politikk er lokal ilandføring av fisk blir dette ikke etterlevd. Den lille delen av fisk som blir ilandført sendes i stor grad ubearbeidet ut av regionen.
At vår nye fiskeriminister overfører noen fattige prosent av kvoten fra trålere til båter under 11 meter er kun flisespikkeri i denne sammenheng. Et annet eksempel er lakseskatten. Dette er en næring hvor regionale grundere banet vei på åttitallet. Denne næringen genererer nå milliardoverskudd hvor regionalt eierskap i stor grad er forvitret. Dette er en næring med økende laksedød, 65 millioner siste år, og forurensede havområder.
Regningen for dette er det lokalsamfunnet som tar. I stedet for et unisont krav fra regionalt hold om å få en større del av overskuddet endte det med intern krangel. Skremselsbildet om at noen få, men selvsagt meget viktige lokale arbeidsplasser, sto i fare var hovedargument som vant fram.
I det store bilde representer dette kun småpenger. I møte med begreper som samfunnsmessig lønnsomhet, markedet vet best og partipisk knebles og forføres regionale representanter. En forunderlig effekt av alt dette er at Bærum er landets femte største fiskerikommune, dette til tross for at Oslofjorden er fredet for fiske og at kommunen visstnok kun har en aktiv fisker. Mangel på samordnet regional reaksjon er hovedårsak til denne samfunnsutviklingen.
Med dette som bakteppe rettes fokus mot den betente sykehusdebatten som har utviklet mye ondt blod og resultert i en splittet region hvor Alta og Hammerfest ligger I skyttergravene og «skyter» på hverandre med uforenlige argumenter. Dette er ikke ment som en personkritikk av engasjerte regionale og lokale politikere men heller en kritikk av det politiske system hvor sykehusdebatten er full av eksempler på at valgflesk fra rikspolitikere straks er glemt når valget er over.
Jeg vil sitere Martin Luther King «I Have a dream». Min drøm er at regionale politikere, inklusive regionale representanter på riksplan, evner å kaste den partipolitiske tvangstrøyen og heller fokuserer på regional samfunnsutvikling i fellesskap. Henlegg striden og aksepter at det store og moderne sykehus i Hammerfest er kommet for å bli.
Rett fokus mot en fornuftig arbeidsfordeling mellom sykehuset og lokale helsesentre. Helseforetaket er en meget dårlig modell for å ivareta dette da regionen som helhet ikke er en del av helseforetakets mandat. I stedet bør regionale politikere kjempe for å få handa på roret. Noen lokale kameler og rikspolitiske kjepphester må selvsagt svelges.
Poenget er at når beslutninger er fattet må alle parter være solidarisk til vedtak. Regional politikk bør konsentrere seg om regional samfunnsutvikling og utvikling av godt naboskap. I møte med rikspolitikken vil en samlet region stå mye sterkere.
Med tanke på den dagsaktuelle debatten rundt værforhold og stengte vinterveier kunne et prosjekt være fullføring av kystveien. For å presisere snakker jeg om veien fra Kvalsundbrua til Saraby som kun mangler noen få kilometer for å knyttes sammen med Lille Lerresfjord som har veiforbindelse til Alta. Tuneller som fjerner rasutsatte Skillefjord og fergesamband Korsnes-Nyvoll inkluderes selvsagt.
Nødvendige broer inkluderes for å korte ned avstanden og oppgradering av eksisterende vei må selvsagt inkluderes. Løsningen innbaker selvsagt Kløfta for å få Kautokeino med på laget. Dette vil realiserer en helårsåpen vei med rundt 1,5 timers kjøretid fra Alta til Hammerfest sykehus. Masse fra kystveien benyttes til utvidelse av flyplass i Alta. Dette gir hammerfestregionen en helårsåpen storflyplassen med kort og sikker reisetid.
Et slikt prosjekt ville åpne opp for nye muligheter. Arbeide til dyktige lokale entreprenører. En fullført vei ville gitt lokalbefolkningen langs kystveien en helt ny hverdag med kort reisetid til sentrale tilbud, deriblant sykehus. Enda viktigere poeng er at dette åpner opp lokale arbeidsplasser. Turisme i en fantastisk og lett-tilgjengelig natur åpner opp for hvalsafari, vinter, mørketid, nordlys, samisk kultur og selvsagt midnattssol, en gullgruve Tromsø høster av. Hvorfor ikke ta større del av kaka. Lokalt fiskerimottak med kort og sikker transport til markedet er en mulighet. Det aller beste hadde selvsagt vært at råstoff ble bearbeidet lokalt.
Mulighetene er store for varmere hav gjør at det nå landes mer torsk i regionen enn i Lofoten. Hvor trivelig hadde det ikke vært om ytre Altafjord igjen kunne blomstre. Med Kystveien på plass kan Sennalandet begrenses til kun nyttetrafikk. Et moment som kan vurderes er vindmøller langs veistrekningen. Reindrifta ville jo fått frigitt store beitearealer og kanskje gjort dette spiselig som en motytelse.
Økonomi er ingen eksakt vitenskap. Med det i bakhode anslår jeg at kystveien vil kostet et sted mellom 5-20 milliarder kroner. Selv med overskridelser på noen milliarder, som jo er sedvane i slike prosjekt, vil beløpet bli småpenger sett opp mot DNBS overskudd på vel 50 milliarder i 2023, det siste kostnadsoverslag for regjeringskvartalet på 54 milliarder, børsnoterte selskap som betalte ut 269 milliarder i aksjeutbytte i 2023 og ikke minst oljefondet på 12 429 milliarder.
Gode prosjekt og viktigst av alt regionalt samhold ville vært gode salgsargumenter ovenfor enhver regjeringen uansett partisammensetning. På nasjonalt nivå er Nordområdesatsing et innarbeidet begrep som åpner opp for muligheter.
Kurt Olaussen
