Over mange år har debatten og prosessen omkring «regionreformen» pågått, der mange kommuner og fylker i Norge har blitt utsatt for både ufrivillige og frivillige sammenslåinger. Intensjonen har vært «utvikling og vekst i hele landet» der, som kjent, Troms og Finnmark ble sammenslått til ett fylke med mål om å skape et bedre tjenestetilbud for befolkningen.

Altas rolle opp i det hele burde være kjent; som en av få kommuner i nord har man vært positivt innstilt til reform, der vi også i senere tid har sett, i meningsmålinger, at et klart flertall av Altaværingene er positive til dagens «Troms og Finnmark fylke». Nå blir det likevel slik at en deling av Troms og Finnmark fylke vil bli en realitet; noe som angår alle som håper på en lys fremtid i nord.

Debatten omkring Altas fremtid i Finnmark eller Troms har til tider skapt stort engasjement og interesse fra en rekke medier og personer. Dessverre har enkelte gjort sitt ytterste for å skape tvil og usikkerhet omkring hva den kommende folkeavstemningen egentlig handler om, alltid med mål om det samme; å sørge for at Alta stille og rolig innfinner seg på ny under Vadsø i en gjenoppstått Finnmark fylkeskommune. Det har ikke kommet et eneste signal fra regjering eller Storting om at en overgang til Troms skulle bety noe for FEFO, skatteordninger, innbyggertilskudd eller andre geografisk-definerte ordninger.

Enkelte, sist eksemplifisert med Pål Sørensen, kommer til og med direkte feilinformasjon, som at Troms har et etterslep på utdanning (hvordan skulle det være mulig?). Alt dette angår ikke spørsmålet om fylkestilhørighet; de er alle politisk bestemte ordninger som ingen har tatt til orde for å endre.

Dersom en ny fylkestilhørighet skulle bety betydelige endringer vil det endre på hele problemstillingen og kommunestyret ville måtte ta hensyn til det.

Folkeavstemningen om Altas fylkestilhørighet handler om noen få veldig konkrete ting:

– Fylkeskommunale oppgaver

– Valgkrets for Stortingsvalget og politiske partiers fylkeslag

De fylkeskommunale oppgavene er samferdsel, videregående opplæring, tannhelse og kultur; der samferdsel og videregående opplæring utgjør omkring 85% av budsjettet. Det er ikke tilfelle at vi «ikke vet noe» om disse. Når det gjelder samferdsel har Troms langt større utfordringer enn Finnmark med et etterslep på omkring 8 milliard mot Finnmarks 1.8 milliard. Troms kommer også til å ta opp nye lån på 2 milliard for å dekke inn noe av etterslepet; der regjeringen har kommet med lovnader om noe kompensasjon.

Når det gjelder utdanning har Troms en mer effektiv drift med flere administrative sammenslåinger for omkring ti år siden. I dag driftes skolene i Troms langt rimeligere enn skolene i Finnmark der den demografiske utviklingen har ført til store utfordringer med dagens struktur hvor det ved årets opptak var 1/3 av tilbudene med søkertall på under fem elever.

Uansett utfordring; hele forutsetningen for å bære fylkeskommunale oppgaver i fremtiden er det økonomiske handlingsrommet de nye fylkene vil få. Ved tidspunktet for sammenslåing satt Troms fylkeskommune med et disposisjonsfond på 5.5% av brutto driftsinntekter, mens Finnmark hadde tømt det lille man hadde i 2018 og satt med 0%. Den svake økonomiske situasjonen Finnmark fylkeskommune var i, allerede i 2019, førte til et merforbruk på 33.75 millioner som man dekket inn med å låne penger fra Troms (!).

Dette skal betales tilbake. Videre er gjeldsgraden av stor betydning for det økonomiske handlingsrommet. Ved oppløsningen av dagens fylke er det anslått at Troms vil ha en lånegjeld i prosent av brutto driftsinntekter på omkring 97% opp mot Finnmark som vil sitte med 145%; til sammenligning ligger Alta kommune nå like over 90%. Innsparingene som må til for å stabilisere den nye økonomien i Finnmark fylke vil være omkring 50 millioner per år, der 31 millioner skal tas på skole. Ettersom man allerede har delt økonomien mellom Finnmark og Troms pågår denne innsparingen fra og med i år av. Det kan ikke finnes tvil om hvem som har en forhistorie med ansvarlig økonomisk forvaltning.

En stor andel av inntekten til en fylkeskommune er basert på tilskudd som gis per innbygger. Dette er noe av årsaken til at det kan være langt enklere å drifte befolkningsrike kommuner, der også den demografiske utviklingen er av betydning. De nedslående fødselstallene som dominerer en rekke steder i både Troms og Finnmark er derfor et faresignal. Alta skiller seg ut som den klart ut som kommunen i Troms og Finnmark med høyest fødselshyppighet (fødte/befolkning på 1.36%), der befolkningen utgjør en betydelig del av inntektene fylkeskommunen får.

Innbyggertilskuddet for Altas befolkning ligger i dag like i underkant av 300 millioner; mens tilskuddet for elever på videregående skole tilsvarer omkring 90 millioner. Det vil si at det følger inntekter for omkring 390 millioner med Alta kommune for et fylke. Den største kostnaden fylket i dag har i Alta kommune er Alta videregående skole, som har 40% av elevene i Finnmark, til en nettoramme på 136 millioner.

Den andre siden av debatten om fylkestilhørighet omhandler Alta kommunes politiske tilhørighet. Dersom Alta går inn i Troms vil også alle politiske partier være organisert i fylkeslagene i Troms og vi vil altså bli representert på Stortinget gjennom Troms og ikke Finnmark. Det vil være mange uenigheter omkring hva dette vil si for Altas muligheter til politisk gjennomslag; men det er liten grunn til å frykte samarbeidsklimaet i Troms som, slik jeg ser det, har tjent mye på den profesjonaliteten som parlamentarismen krever. Hvilken effekt et nytt politisk samarbeidsklima vil ha for viktige saker som fødeavdeling eller påvirkning på Stortinget er vanskelig å si.

Vi har måttet tåle noe kritikk over å vurdere konsekvensene ved fylkestilhørighet og Altaværinger har gjentatte ganger blitt stilt til veggs med om «egentlig Troms vil ha oss?». Alta er en av få steder i Nord-Norge med en ung befolkning, med høye fødselstall, med tilflytning og med et privat næringsliv som syder av liv; med 70% private arbeidsplasser og 14 gasellebedrifter i 2021. Med Alta følger det store inntekter relativt til driftsutgiftene; hvorfor skulle Troms takke nei?

Hver gang spørsmålet om Altas tilhørighet har dukket opp kommer de samme forutsigbare utropene fram; «det blir ingen elever på skolen»; «Troms kan ikke kjøpe ut den nye skolen»; «alle fylkeskommunale arbeidsplassene vil forsvinne». I all hovedsak er dette tull. Alta videregående skole har fått en stadig mindre andel borteboere og har en stabil og forutsigbar tilførsel av elever fra egen kommune. Utbyggingen på Alta videregående skole kostet i overkant av 400 millioner; det er et relativt lite tall sett opp imot inntektene som følger med Alta.

Av fylkeskommunale arbeidsplasser har Alta primært sett de omkring 235 ansatte på Alta videregående i skole i tillegg til omkring 30 ansatte på tannhelse og 20 nyopprettede stillinger for samferdsel. De eneste fylkeskommunalt ansatte som er umiddelbart truet av de nye endringene er faktisk de nyopprettede stillingene på samferdsel; der signalene fra gruppa som skal gjenopprette Finnmark fylkeskommune er at «alt skal tilbake slik det var». Paradoksalt nok synes altså, inntil videre, den sikreste veien til å tape fylkeskommunale arbeidsplasser i Alta er ved å gå inn i Finnmark.

Noen vil vise til at det er urimelig av Alta å vurdere Troms ettersom vi nå står i en ny sikkerhetssituasjon; som om Finnmark landforsvar eller heimevernsdistriktet må legges ned. Denne strømmen av stadige nye spekulasjoner er mest et uttrykk for «støy» så lenge det ikke er faktiske signaler som ligger bak. Det er en komisk tendens til de som fremmer sine skremsler av slik art at alle følger opp med at «Alta selvsagt hører til Finnmark» eller lignende.

Et siste trekk som også bør kommenteres i denne sammenhengen er den merkverdige og arrogante holdningen mange synes å utvise mot å la altaværingene uttrykke sine meninger i form av en folkeavstemning; paradoksalt nok i flere tilfeller folk som var for en folkeavstemning i 2018. Ved kommunestyrevalget i 2019 var det på ingen måte snakk om å søke Alta til Troms; for da var ikke reverseringen vedtatt. At det i siste spørreundersøkelse indikerte et flertall for å søke seg inn i Troms blant altaværingene viser også klart at det har skjedd en endring i folkemeningen.

Det er en merkverdighet at flere utviser en elitistisk holdning til å la folket få si sin mening i en så betent sak der folkemeningen har endret seg. Mener disse nedlatende bedreviterne at folket ei eller hadde nok informasjon ved EU-avstemningen i 1994? Noen synes å mene de er underlig mye mer visere enn sine medborgere. En folkeavstemning kan være et utgangspunkt for politisk engasjement i folket, hvilket jo er et gode ikke et onde. Skulle oppmøtet bli like dårlig som den mye omtalte folkeavstemningen på Innlandet eller den tidligere i gamle Finnmark for Alta  del (48%) er jo det også et signal; saken bryr ikke folket seg om.

Personlig anser jeg et samarbeid med kommunene i Troms som minst like naturlig og viktig som det samarbeidet vi har med kommunene i Finnmark. I denne sammenhengen ser det også ut til å være det beste alternativet. Jeg håper så mange som mulig av våre borgere tar ansvar og stemmer; uansett utfall skal Alta være en sterk bidragsyter for et sterkt Nord-Norge.

Vegar Einvik Heitmann, Sp