Nordkalottfolket har siden sin spede start i 2005 vært bygd på verdien av at trestammers møte. Samer, kvener og nordmenn har i all sin tid bebodd og samhandlet i nord. Vi er naboer og vi er gifte med hverandre.
Vi arbeider sammen og vi har barn sammen. Vi er sammenblandet og sammenvevd, som mennesker og som befolkning. Men på et punkt er vi ikke sammen. Det er kampen om tilgangen til utmarka.
Den norske naturforvaltningen og motorferdselslovgivningen har definert store deler av oss bort fra utmarka. Bærplukking og innlandsfiske ved hjelp av traktorferdsel ble forbudt. Den fastboende samiske og kvenske motoriserte utmarkshøstningen ble forbudt mens reindriftsnæringen fikk blankofullmakt til å ferdes motorisert i den samme utmarka.
Resultatet er at i dag må den fastboende naboen betale kr 15.000 i bot for å hente ved i egen vedskog, om han ikke anskaffer seg hest og slede. For scooter er det ikke lov å bruke i egen utmark. Det er dyrt å ivareta egne tradisjoner og utmarksbruk i 2023. Og ulovlig.
Legitime samiske rettigheter i utmarka
Denne definisjonen på hva som er legitime samiske og kvenske interesser og rettigheter i utmarka forplanter seg til all annen lovgivning og politikk. Nå sist i forslaget til den nye mineralloven. Urfolksavgiften, som har som formål å kompensere for ikke-økonomiske tap, er foreslått å tilfalle reindriftsnæringen. Ikke den lokale fastboende befolkningen som kanskje får multemyrer ødelagt, fiskevann lagt brakk, forstyrrelser i eller bortfall av elgjaktområder, men til reindriftssiidaene som bruker området bare deler av året. Reindriftsnæringen vil få utbetalt erstatning for økonomiske tap i tillegg. Den lokale fastboende befolkningen er null verdt i ny minerallov som var på høring i 2022.
Den statlige vernepolitikken er annet grelt eksempel på at lokalbefolkningen vernes ut av områdene. De defineres som en fare for de naturverdiene, som disse menneskene selv har opparbeidet på en bærekraftig måte. Reindriftsnæringen har derimot full tilgang til utmarka og dets ressurser, også ved hjelp av motorisert ferdsel.
Bekjempelse av urettferdighet
Nordkalottfolket har hele tiden bekjempet denne urettferdigheten, til stor harme fra deler av reindriftsnæringen og deres allianser. Toril Bakken Kåven har gjennom alle disse årene synliggjort statens dødsgrep på samisk og kvensk utmarksbruk, og også definert motorferdselsloven som den største fornorskeren i norsk naturforvaltning. Sist gjennom en kronikk i forkant av Sannhets- og forsoningskommisjonens rapportoverlevering i juni.
I sitt innlegg i Nordnorsk debatt står Magnar Leinan selv ansvarlig for å dra ei setning, i en lang kronikk, ut av kontekst og fortolke det som oppfordring til lovbrudd. Det kan være morsomt, men ikke særlig konstruktivt å påføre andre meninger. Det eneste Leinan virker å vise er manglende forståelse av betydningen motorferdselloven har hatt for å bortdefinere samisk og kvensk utmarksbruk, fra 80-tallet og fremover.
Paradoksalt nok ble samisk og kvensk utmarksbruk rettighetsstrippet samtidig som samerettsbevegelsen hadde sin start. Utviklingen har fortsatt i samme retning siden da. Fastboendes samiske og kvenske utmarksbruk er totalt frarøvet for både areal- og kulturrettigheter, mens reindrifta har styrket seg som den eneste legitime bæreren av samiske rettigheter i utmarka.
Sannhets- og forsoningskommisjonen
For oss er saken for alvorlig til både å oppfordre til lovbrudd og til latterliggjøring. Vi er derimot svært godt fornøyde med at 18 års politisk fokus på denne urettferdigheten, har bidratt til Sannhets- og forsoningskommisjonens konklusjon om utmarksressursene. Kommisjonen er klar på at bruk av utmarka er en del av både kultur og identitet for samer og kvener, og at norske myndigheter gjennom naturforvaltningen har bidratt til fornorskning. Endelig har fastboende fått en anerkjennelse på at vår bruk av utmarka også er viktig for både samisk og kvensk kultur.
Sannhets- og forsoningskommisjonen konkluderer følgende: «Naturforvaltningen er et eksempel på hvordan skillet mellom den samiske og den norske forståelsen av utmarksnæring har fått konsekvenser for den samiske ressursbruken, og dermed samisk kultur. […]
Norske myndigheter tar i forvaltningen av områdene i liten gard høyde for verken den samiske eller kvenske ressursbruken og de sedvaner som ligger til grunn. Dette har over tid brutt ned muligheten for både samisk og kvensk utmarksbruk og sedvaner.»
Motorferdsel også fremover
Lover er som oftest bygd på at de skal gjenspeile folks rettsoppfatning. Folk er stort sett enige om at man skal ikke kjøre for fort, ikke stjele, ikke drepe, ikke påføre skade, og kan straffes for det. Samer og kvener ble aldri spurt da motorferdselloven fratok dem retten til å bevege seg i naturen ut fra dagens normer. Sanke bær, fiske og drive utmarksnæring ble plutselig kriminalisert. Det er frarøving av levemåte og kultur. Samer og kvener ville aldri akseptert det, om man hadde blitt spurt. Når loven strider mot folks rettsoppfatning, må den endres. Spesielt hvis man mener å ta Sannhets- og forsoningskommisjonens arbeid på alvor.
Nordkalottfolket vil fortsatt jobbe for å få en motorferdsellov som gir innbyggerne likeverdig tilgang til utmarka og dens ressurser. Det gjør vi blant annet ved at vi har foreslått at ny motorferdsellov skal gi innbyggerne klare innbyggerrettigheter, ikke ulikt det man har på Svalbard der naturen virkelig er sårbar. Der har innbyggerne klare rettigheter til å bevege seg i marka ved hjelp av motor mens tilreisende ikke har de samme rettighetene. På den måten kan loven bidra til å sikre lokal utmarksbruk som bygger både kultur og identitet samt bolyst.
For Nordkalottfolket vil likeverdighet være et bærende prinsipp for all vår politikk og virke.
Godt valg til alle som vil benytte seg av sin rett og gjøre sin plikt 11. september 2023.