9. april 1940 kom krigen til Norge. La oss håpe at det ikke skjer igjen. Det er urolige tider vi lever i, men det ser ut som myndighetene innser det militære alvoret og har en plan for opprustning av forsvaret.
Men vi må ikke glemme at det ikke er bare forsvaret som har en viktig rolle i tilfelle krise eller krig. Totalforsvaret, som helsevesenet er en del av er like viktig.
Som sykepleier er jeg en del av totalforsvaret. Etter tre perioder ved fronten i Ukraina har jeg sett noe av omfanget av antall skadde, typer skader og hvor behandlingskrevende mange av de skadde er. Av det jeg har opplevd, er jeg ikke sikker på om helsevesenet her hjemme har forstått alvoret eller er forberedt.
Allerede under pandemien var det kritisk mangel på intensivplasser og det jeg har erfart er at mange av de skadde, både soldater og sivile krever intensivbehandling. Paramedics ved fronten i den militære enheten jeg var med sist, trente på intubering, ikke for at det var kjekt å vite, men på grunn av at det var nødvendig.
Fra der jeg var stasjonert var det en times kjøretur til to sykehus med akuttfunksjon. Hva har vi her oppe? Jeg har selv vært med på å evakuere hardt skadde 5-6 timer i ambulanse, noe jeg ikke unner noen å oppleve. For ikke lenge siden ble det til og med foreslått å legge ned akuttberedskapen ved to av sykehusene her i nord pga mangel på fagfolk.
Å svekke akuttberedskapen er ikke svaret på de sikkerhetsutfordringene vi står overfor. Ja, det er mangel på fagfolk og det merkes. Men det er et politisk ansvar og jeg tror ikke mange fristes av dagens betingelser, mangel på folk, lite familievennlig turnus og Fjordland på julevakta. Antall søkere til sykepleierstudiet går i hvert fall ned.
Så er det jo og sånn at folk blir syke også under slike forhold som der. I Norge legges vi inn for kolsforverring, infeksjon ukjent fokus, nedsatt almenntilstand, planlagte kirurgiske inngrep etc. Vi fikk lagt inn evakuerte med mistanke om pågående hjerteinfarkt, hjerneslag etc., altså livstruende tilstander.
Sykehusene ved fronten var fulle av skadde. Med et allerede presset helsevesen kan jeg ikke se for meg at helsevesenet i Norge har kapasitet til å håndtere alt, noen må altså ut.
Hvem skal avgjøre hvem som skal behandles?
Hvem som skal få leve eller dø?
Er helsevesenet forberedt på dette?
Er vi som helsearbeidere forberedt? Er vi trent for dette?
Jeg føler meg ikke helt trygg på at det er tilfellet. Når jeg nevner dette for ulike nivå innen helse, så blir jeg stort sett møtt med tomme blikk. Jeg håper at det tenkes konkret hvordan løse oppgaven i helsevesenet om vi skulle komme i en krigssituasjon, og at det er vår trygghet som er førende fremfor økonomi som i dag virker som styrende faktor.
Jeg håper også at Norge ikke vil oppleve det som skjer i Ukraina og andre krigsherjede områder. Men det er ikke dumt å være forberedt. Norge, av alle land, har ressurser til å forberede seg og gi befolkningen best mulig trygghet om det verste skulle skje.
Kurt Eriksen
Innlegget ble først publisert på Facebook. Altaposten har fått anledning til å trykke innlegget.
