Å være uforskammet mot Mr. Nice Guy fra fredsnasjonen Norge er like sympatisk som å gi Ole Brumm en på tygga, så etter en høst med baksnakking, var det en sorgtung gjeng med overbetalte stjerner som lot krokodilledårene flomme over sosiale medier.

Det vil si; 48-åringen er ikke upopulær hos noen med et minstemål av empatisk register. Hans midlertidige erstatter Michael Carrick så rett og slett ut som han hadde dyp kjærlighetssorg og tidvis dårlig samvittighet etter seieren mot Villareal, men fikk da stotret fram at seieren var for Ole.

La oss presisere 1

Siden har en stjernehimmel av spillere hyllet Solskjærs menneskelige egenskaper, som om det teller i råskapens business.

La oss for ordens skyld presisere at Ole Gunnar Solskjær vet utmerket godt, at å lede The Red Devils er et sant … helvete når det står på som verst, men han vet også hvilken tilfredsstillelse det er å score på overtid i finalen av Champions League. For eksempel mot Bayern Munchen.

Å være manager i Premier League er det nærmeste du kommer en ekstremt omskiftelig hverdag, litt avhengig av om ballen som treffer stolpen, går inn eller ut.

Går den inn, kan du havne på sokkel utenfor stadion. Går den ut, kan du kjeppjages både mentalt og fysisk av bermen – bedre kjent som ekspertene. Noen av dem eks-spillere med ekstremt mange headinger på samvittigheten. Folk som har vært Punch Drunk hele sitt voksne liv.

La oss presisere 2

La oss også å presisere at det ikke er synd på mannen. Etter tre år som manager har han lastet inn apanasjen på kontoen, uten å framstå som særlig dandy av den grunn. Her snakker vi om en fyr som ikke trenger å skjule sporene sine fra puben.

Nå kan det se ut til at United faktisk vurderer å erstatte Solskjær med en trener med noen av de samme menneskelige egenskapene, en som ikke spytter på deg i garderoben eller begår karakterdrap foran kameraberget i intervjusonen.

Det må sies å være litt overraskende. Skal du være trener i Premier League trenger du ikke ha psykopatiske trekk, men det skader ikke.

Legger vi til at hele personligheten stråler av arroganse, er vi på rett kurs. Manglende impulskontroll er sannsynligvis et krav i kontrakten.

Blir det seier, vil hele fjeset omdannes til skadefryd, mens et tap vil sende assosiasjonene i retning den godlynte vaktmester Jack i Ondskapens hotell.

Å stappe en mikrofon inn i dette kaoset av raseri er forbundet med livsfare. Hvis du støter på perleraden av blendahvite tenner tilhørende Liverpool-manager Jürgen Klopp i Liverpool, må du regne med at judaskysset er rundt neste sving. Blikket lyver aldri.

Vår egen gærning...

Selv beundrer jeg naturligvis Leeds-trener Marcelo Bielsa, en mann som med sin blotte tilstedeværelse truer spillerne til å løpe en daglig maraton, mens han selv bælmer i seg kaffe som en barista uten snev av selvkontroll. Han ser ufattelig sint ut, men snakker så dårlig engelsk, at banneord eventuelt må oversettes. Da er peppen gått ut av pappen, for å si det sånn.

Steget fra Jose Mourinho til Ole Gunnar Solskjær må sies å være veien fra ravnsvart natt til en solfylt morgen, jamfør strofen; You make us happy when skies are grey.

Der Mourinho ser i speilet, er Solskjær en moderne leder som ser folk, selve antitesen til kostskoler, iskalde Oxford Street, The Crown og et imperium som først og fremst omfavner seg selv.

Han kunne gitt klubben et fuck off på veien ut av stadion, men løfter tommelen, skriver autografer og tar kjærlig rundt hardt prøvede fans. Som uansett synger med atonal innlevelse: And we know, you’ll never leave!

Av Rolf Edmund Lund