Mange lesere har sikkert fått med seg at mediene ikke kan informere like godt om skadegrad i forbindelse med uhell og ulykker. Vi frykter dessverre at konsekvensen blir at jungeltromma og sosiale medier overtar jobben med å informere offentligheten når behovet for informasjon er på sitt mest intense.

Det kan bli vondt verre for både lokalsamfunn og de som er nærmest på en ulykke. Vi tror det er en fordel om redaktørstyrte medier kan formidle trygg og god informasjon fra skadested, riktignok med de åpenbare forbehold som må tas i påvente av en kvalifisert vurdering fra helsepersonell.

Vår erfaring er at politiet håndterer dette på en ansvarsfull måte – og at mediene og brukerne er inneforstått med at tilstandsrapporten er midlertidig.

Altaposten ble over natta oppmerksom på den nye praksisen i høst, etter at politiet valgte å henvise videre til helsevesenet da det ble spurt om tilstand. Erfaringene er at det vil ta tid for å få en slik avklaring fra vakthavende lege, helsepersonell eller sykehusenes kommunikasjonsavdeling. De har ofte andre prioriteringer i en tidlig fase, noe de fleste forstår.

Et samlet redaktørkorps i Finnmark protesterte denne uka på den nye ordningen, spesielt fordi frykten er stor for at dette forverrer muligheten til å utføre samfunnsoppdraget. I en digital hverdag kreves det at mediene informerer raskt, hvis ikke har spekulasjoner og antakelser overtatt jobben.

Vi tror det oppstår et informasjonsvakuum, som også vil redusere muligheten for at eksempelvis politiet kan få tips og innspill raskest mulig. Presisjonsnivået på det som spres gatelangs viser seg ofte å være upresist.

Det er et stort og forståelig informasjonsbehov i samfunnet etter hendelser, spesielt når politi, helse og brannvesen rykker ut samtidig. Dette behovet for informasjon må fylles raskt, et ansvar vi mener redaktørstyrte medier har skjøttet godt i mange tiår, også etter at flyten i informasjon kommer 24/7.

Vi har vært opptatt av å lytte til både politi og pårørende hvis det skulle være gode grunner for å vise varsomhet, for eksempel detaljnivå og faren for identifisering. Dess mindre lokalsamfunn, dess større utfordringer, men i bunnen for all publisering finnes det etiske rammeverket som vi er opptatt av å respektere.

Det er ikke noe nytt at helseopplysninger krever taushetsplikt og stramme regler. Det er da heller ikke noe ønske fra mediene om å identifisere involverte personer, så her må det handle om gjensidig tillit. Er det usikkerhet om pasientstatus pleier politiet å være tydelig på sin rolle.

Vi mener det blir en overreaksjon å tolke det nye GDPR-lovverket som en anledning til å smale inn Informasjonsflyten i samfunnet. Det bør være en redaktøroppgave å overholde det etiske rammeverket i forbindelse med publisering.

Vi har et stort ansvar for å følge egne publiseringsregler. Å abdisere for det vi frykter kan bli et redaktørfritt og digitalt infokaos, er neppe rett medisin, i den grad det er behov for medisin på et område der rutinene fungerer.

I løpet av kort tid vil UNN og helseforetakene i nord ventelig samordne rutiner og praksis. Vi håper de lytter på innvendingene fra redaktørene og sørger for å balansere ulike hensyn.