En av de store utfordringene til politikerne er utviklingen i distriktene. Hvordan få folk å bo i distriktene? Det er mange politiske grunner at så skal skje, men hva er virkemidlene som må brukes for at målet skal oppnås?
Bosetningen i bukter og viker i fjordene og på øyene langs kysten skjedde fordi en der klarte å skaffe seg nødvendige ressurser til å overleve. Det var småbruk og fiske som ble redningen for mange familier, som grunnlag for deres eksistens.
Det krevde at en kom nært på ressursene og at en kunne utnytte dem uten mye teknologiske hjelpemidler. Handmakt var det den viktigste drivkraften, og redskapene var årer og ljå. Salg av fisk som ikke ble brukt i husholdningen var den viktigste tilgangen til penger, som ble brukt til å kjøpe forbruksvarer som ikke ble produsert i familiene.
Denne utviklingen foregikk til langt ut på 1900-tallet og fikk en ny renessanse i Nord-Troms og Finnmark etter andre verdenskrig. Regjeringen ønsket en viss konsentrasjon av bosettingen, men befolkningen som flyttet tilbake etter evakueringen, reiste til sine små viker og bukter hvor de hadde bodd før husene deres ble brent. Fram til 1960-årene fikk vi en rivende utvikling på mange av de små stedene. En fikk en teknologisk utvikling med nye motoriserte kystfartøyer, motoriserte jordbruksredskaper.
Det ble en sterk utbygging av kommunikasjonene, med rutebåter, havner, veier og etter hvert busser og privatbiler. En fikk også etter hvert bygget ut elektrisitetsforsyninger og telefontjenester. De offentlige servisetjenestene inne omsorg og helse var i stor grad knyttet til kommunesentrene. På grunn av store barnekull i familiene ble det bygget ut en rekke grunnskoler i distriktene, som stadig måtte utvides.
Fra slutten av 1960-tallet eskalerte imidlertid en negativ befolkningsutvikling på småstedene i Troms og Finnmark. Jeg vil her trekke fram tre utviklingstrekk som medvirket denne utviklingen. For det første fikk vi en sterk reduksjon i antall barn pr familie som truet grunnskolenes eksistens. Det ander er at en fikk en utvikling innen fiskeriene med en sterk utbygging av den havgående flåten. Utviklingen skapet en sentralisering både innen fisket og industrien på land. En kan si at trålerne tok guttene, mens filen tok jentene.
En tredje utviklingstrend er utdanningssamfunnet. Fra 1970-tallet begynte også flertallet av ungdommen i distriktene å ta fagutdanninger og akademiske utdanninger for å få arbeid og medvirkning i det moderne samfunnet som hadde vokst fram. Som lærer i distriktsskoler på denne tiden spøkte vi med at dersom vi var dyktige lærere og fikk flinke og ambisiøse elever med gode karakterer ville de garantert flytte bort fra heimplassen.
Fra jeg var ung vikarlærer i Olderfjord og Reinfjord i Kvænangen i 1965, har jeg fulgt utviklingen. Det har vært brukt milliarder av kroner uten at det har klart å stoppe avfolkningen. Kanskje er det på tide med nye politiske virkemidler. Troen på å opprettholde alle småstedene er trolig urealistisk. Offentlige penger må brukes til å satse på steder i den enkelte kommune som har utviklingsmuligheter og ikke på nostalgiske forestillinger om fortidens fortreffelighet.