Helseforetakene forvalter store summer på vegne av fellesskapet. Da er det sunt at det finnes kritiske stemmer til både investeringer og drift av knappe helsekroner.

Da er det særdeles trist at de som stiller spørsmål og gjør ærlige og modige forsøk på å problematisere veivalgene, sitter igjen med en følelsen av være hår i suppa.

Profiler som Guro Brandshaug, Kristin Rajala og Trond Haukanes forteller sin historie til Altaposten i dag og sitter alle igjen med en følelse av å blitt fjernet på grunn av kritiske innvendinger, for eksempel knyttet til utviklingen ved Kirkenes sykehus.

Helse Nord og Finnmarkssykehuset har de siste årene vedtatt og gjennomført enorme investeringer og sleper derfor med seg store finanskostnader i forsøkene på å gå i balanse. Det lå i kortene at helseministeren til slutt måtte trå til.

Vi mener derfor det er en selvfølge at det stilles spørsmål med både prioritering og dimensjonering,  for eksempel da det skulle gjøres en investeringsbeslutning for Nye Hammerfest sykehus.

Kari Jørgensen stilte betimelige spørsmål i Helse Nord-styret når det gjaldt finanskostnader og gjeldsbyrde da investeringsbeslutningen skulle tas. Kristin Rajala tok opp noe så betent som funksjonsdeling og var innstilt på å stemme i mot Nye Hammerfest sykehus på grunn av pengemangel.

At mange har ment at økonomistyringen gikk over stokk og stein tilhører også samfunnsdebatten, men i et styre må man i det minste tåle motstemmer. Det er litt av poenget med å ha et styre med ulik bakgrunn, enten det er geografi, alder, kjønn eller rolle i samfunnet.

Det finnes flere eksempler på hår i suppa;

– Silje Ingebrigtsen fra Alta var også en tydelig stemme, men fikk kort opptreden i styret, uten at noen forsto bakgrunnen.

– Torfinn Reginiussen valgte til slutt å trekke seg fra styret i Helse Finnmark fordi han møtte kvist på kvist med sine innvendinger for rundt 10 år siden. Det var nok mer et spørsmål om en hel kviststabel og en følelse av å være en gissel i mange av spørsmålene.

– Altaposten har naturligvis vært hår i suppe på grunn av kritisk journalistikk, noe som ble overtydelig da en e-post fra daværende styreleder ble kjent. Det var en fordel med en representant fra Alta som var i klinsj med Altaposten, ble det klargjort i prosessen.

Inntrykket er at man ønsker å satse på et styre uten dissens. Vi mener det er feil strategi. Det må være bedre at innsigelser kommer tidlig i prosessen og at motstemmene er kritisk i åpent lende i styret, slik at det faktisk blir en helsedebatt.

Det er kanskje ekstra viktig, med tanke på at helseforetakssystemet i bunn og grunn har plassert det politiske miljø på sidelinjen i helsepolitiske spørsmål.