Etter at jeg de sist par årene har deltatt i frivillig utkjøring av middag til eldre, har jeg gjort meg noen tanker om hjemmebasert omsorg.
La meg først si at de som arbeider innen omsorgen syns å gjøre et fantastisk arbeid. Hun som organiserer oss frivillige har i hvert fall en utrolig tålmodighet, organisasjonsevne og virkelig stå på vilje.
Jeg er mer usikker på politikere og administrasjon, når de snakker i høye toner om hvor viktig det er å satse på hjemmebasert omsorg. Gjennomgangsmelodien er at de fleste ønsker å bo hjemme så lenge de kan. «My home is my castle», dette utrykket var nok mer sant for 50 år siden enn det er i dag. De fleste av dagens eldre har som regel bodd i flere boliger gjennom sitt aktive liv og er nødvendig vis ikke så sterkt knyttet til en bestemt bolig. De kan trolig lettere flytte ut av sitt hjem uten de store negative følelsene.
Hjemmetjenester kan fungere godt der mottakerne av tjenesten har et forholdsvis høgt funksjonsnivå og hvor en for eksempel er i stand til å gjøre seg nytte av omsorgsteknologi og nødvendige kommunikasjonsmidler. Da vil kommunale tjenester kunne være et godt supplement i hverdagen.
Det er antakelig slik at vi ikke gir hjemmetjenester til et riktig funksjonsnivå. Når eldre har mistet sertifikatet, har vanskelig for å bevege seg uten hjelpemidler og har vansker med daglige gjøremål så som husvask, matlaging og personlig hygiene, er ikke hjemmeomsorg det beste tjenestetilbudet.
Hjemmetjenestene er de dyreste tjenestene som kan gis til befolkningen, utenom heltidsomsorg i sykehjem. Som regel er det maksimale tilbudet en time pr dag, hvor personalet prøver å være så rask og effektiv som mulig mens de er på stedet. Mesteparten av tiden til hjelperne brukes imidlertid til å frakte seg mellom de ulike hjemmene. Vaktordninger gjør i tillegg at det er fremmede mennesker som kommer til den eldres hjem nesten hver gang.
Etter at hjemmetjenestene har vært til stede i sin tilmålte tid, sitter den eldre beboeren alene tilbake. Mange av de som får hjemmeomsorg er ofte enslige. Besøksfrekvensen fra naboer, venner og barn er ikke hyppige i vårt moderne samfunn. Å sitte alene i sytten/atten våkne timer pr dag er en stor belastning. Når en ikke kan gjennomføre de daglige gjøremålene som en hadde før funksjonshemmingen ble for stor, så som strikking, sying, snekring og snømåking blir dagene utrolig lange. Da hjelper det ikke så mye at en har fått en alarmklokke på armen, ensomheten gnager sjela ut av kroppen.
Det finnes imidlertid billigere og bedre tjenester som kan iverksettes dersom politikerne er sitt ansvar bevist. Eldreomsorgen skal ikke bare vær en minimumshjelp, men skal også gjøre at mennesker får et trivelig og meningsfylt liv i sine siste leveår.