Det er med bekymring at jeg i det siste har registrert at NSR, både gjennom sine representanter i Sametinget, sine tillitsvalgte og sin ungdomsorganisasjon, har begynt å forfekte at befolkningen i Finnmark har ulike rettigheter til grunnen i Finnmark.
Stadig oftere opplever vi at representanter for NSR bruker begreper og tenkemåter om befolkningen i Finnmark som er basert på foreldede teorier om både etnisitet og bosettingshistorie. Å fremstille dagens norske og kvenske befolkning som inntrengere og kolonister er både grovt feilaktig og konfliktskapende. Beklageligvis har de feilaktige fortellingene også fått gehør hos sentrale myndigheter. Da statsministeren gjestet Sametinget 9. mars, sa han i sin tale:
«Vi har en felles historie vi samer og nordmenn, men samenes historie som urfolk går lenger tilbake, den har vart lenger. Dere har vært her for lenge, lenge siden, lenge før grenser, før stater og før statsinstitusjoner, før skrevne lover, samene oppdaget ressursene i naturen, på land, i elvene og i sjøen, hvordan de kunne utnyttes og bevares. Dere samlet kunnskap fra det å leve av naturen, som dere delte med oss, det norske fellesskapet. Et fellesskap som i dag består av storsamfunn og lokalsamfunn, majoriteter og minoriteter, urfolk og innflyttere og innvandrere».
Det er urovekkende dersom våre myndigheter og våre domstoler i framtida skal basere nasjonal politikk og rettsforståelse på slike oppfatninger av befolkninga i nordområdene generelt og Finnmark spesielt.
Samer og nordmenn har et felles opphav
Fortellingen om at samene kom først og at nordmenn er et folk som så har kommet inn i samenes områder er basert på en såkalt innvandringsteori. Disse teoriene bygget forenklet på at dagens samer stammer fra et folk som innvandret fra øst og nordmenn fra folk som på et senere tidspunkt har innvandret fra sør. Teoriene om ulike innvandringsveier er i løpet av det siste århundre forkastet av både arkeologer og etnografer.
I boka «Samenes historie fram til 1750» som kom ut i 2021 skriver forskerne bl.a.:
«…en ny forståelse av etnisitet og kulturell variasjon ble imidlertid etablert innenfor sosialantropologisk og sosiologisk forsking i 1960- og 1970-årene. For nordiske arkeologer og historikere var det særlig arbeidene til den norske sosialantropologen Fredrik Barth som skulle få stor betydning». (s. 53)
– «Barth utfordret den gamle ideen om at kulturell variasjon er diskontinuerlig og absolutt, og at det var geografisk og sosial isolasjon som forklarte kulturell og etnisk forskjellighet. Antropologer og kulturhistorikere hadde etter hans mening konsentrert for mye av sin oppmerksomhet mot prosesser som foregikk innenfor en gruppe eller et samfunn, framfor å studere de prosessene som foregikk mellom dem». ( s. 33).
– «Av grunner det vil gå for langt å komme inn på her, gikk det over ti år før Barths dynamiske syn på etnisitet kom til å influere forskningen om tilkomsten av samiske etnisitet… I 1983 publiserte …Knut Odner en bok der Barths tilnærming er lagt til grunn for forståelsen av hvordan samisk etnisitet er tilkommet og blitt vedlikeholdt.» (s. 34)
– «Odner hevder at denne prosessen starter i Sør-Finland i eldre romertid (0-200 e.Kr.). Som følge av flyttingen av Romerrikets grenser fra Sør- til Mellom-Europa fikk området rundt Finskebukta større økonomisk betydning som transittområde for pelsverk fra nordområdene. Ønsket om å drive handel med den nordlige fangstbefolkningen skal ifølge Odner ha fått finsktalende bønder fra Estland til å slå seg ned i Sør-Finland som jordbrukere og mellommenn i handel. I kontrakten som blir opprettet mellom denne bondebefolkningen og den opprinnelige fangstbefolkningen, ligger kimen til samiske etnisitet». (s. 35).
– «På tilsvarende vis avviser han også at etableringen av germanske eller «skandinavisk» etnisitet langs kysten av Nord-Norge og Norrland kan forklares med innvandring fra sør. Odners idé er nemlig at nordre Fennoskandia opprinnelig hadde ulike grupper fangstsamfunn uten noen klar overordnet etnisk organisering. I eldre jernalder skjer det imidlertid en etnisk differensiering i to hovedkategorier, der noen blir samiske, men noen adopterer (nord) germansk etnisitet» (s. 36).
– «Odners bok skapte et helt nytt klima for kulturhistorisk forskning på oppkomsten av samisk etnisitet… Selv om enkelte av disse har kommet til andre konklusjoner enn han selv, og selv om de også har satt spørsmålstegn ved det empiriske grunnlaget for hans argumentasjon, har Odners interaksjonsmodell fått stor tilslutning». (s. 38).
Det er etter min vurdering nå viktig at NSR snarest tar et oppgjør med alle som gjør forsøk på å framstille dagens samer som et folk som er kommet til Finnmark før dagens nordmenn og kvener og at de siste er en kolonial befolkning som har fortrengt dagens samiske befolkning fra deres områder. Begreper som inntrengere o.l. om dagens befolkning i fjordene og på kysten av Troms og Finnmark er både forkastelig og misvisende.
Finnmarkinger flest har samiske, norske og kvenske røtter
Men nordmenn, kvener og samer i Finnmark har ikke bare et felles opphav i de jegersamfunnene som bodde i nordområdene i steinalderen. Det store flertallet av dagens finnmarkinger har i stor grad både samiske, norske og kvenske forfedre og –mødre. Da Hendrich Adealer kartla bosettingen og forholdene i Finnmark i 1690, kom han fram til at 519 av de totalt 805 handlende (familiefedrene) var nordmenn og 286 av de handlende var «finner». Blant «finnene» var den største andel samer, men en stor andel av dem var allerede da også innvandrere kvener. Totalt utgjorde befolkningen i Finnmark 3228 personer. De som bodde i fellesdistriktet var ikke med i Adelaer-manntallet. I følge skattemanntallene for 1695 i Kautokeino og Avjovarre utgjorde det totale antallet familier 36. Antall individer utgjorde trolig 150-200 mennesker.
Etter 1690 var det på 1700- og 1800-tallet en omfattende kvensk innvandring til Finnmark. Disse bosatte seg både på kysten, i fjordene og i indre Finnmark. Ved folketellingen i 1801 var folketallet i Finnmark totalt økt til 7700 og i 1875 til 24000. Andelen samer er ut fra folketellingen i 1875 blitt anslått til å utgjøre 33 ½ % av befolkningen. Andelen kvener ble anslått til ca. 24 % og andelen nordmenn ca. 45 %. For alle som har studert slekter i Finnmark er imidlertid en ting uomtvistelig. Samer, nordmenn og kvener har ikke levd ved siden av hverandre gjennom de siste 300 årene. De har giftet seg med hverandre og fått barn med hverandre. Et hvert forsøk på å tildele rettigheter ut fra etnisitet vil følgelig være håpløst. Opprettelsen av Finnmarkseiendommen er basert på at grunnen i Finnmark må være eid av befolkningen i fellesskap. De som undergraver dette, vil bidra til en historisk urett mot befolkningen som helhet.
Svært mange av dagens samiske slektsnavn viser i seg selv at også svært mange av de sentrale tillitsvalgte og pionerende innen NSR er etterkommere av kvenske innvandrere til Finnmark. Hættaslekta har sitt navn fra kvenen Henrich Hindderson fra Hietaniemi som bosatte seg i Enontekiö i 1697. Slektsnavnet Muotka skriver seg fra navnet som en kvensk familie tok som familienavn etter at de flyttet til Alta på slutten av 1700-tallet. Beaska-slekta har sitt navn fra kvenen Henrik Eriksen Beaska som flyttet fra Muonio til Tana ca. 1730.
Tamreindrift er ingen gammel næring
Under demonstrasjonene i Oslo for noen uker siden uttalte talspersoner for aksjonen at den samiske reindrifta hadde eksistert i tusener av år. Dette er også med jevne mellomrom formidlet av tillitsvalgte i NSR i andre sammenhenger. Dette er feil.
Tamreinsdrift i form av store flokker ble innført som næring Finnmark etter at villreinfangst opphørte som følge av overbeskatning. Før det holdt både fjellsamer og sjøsamer mindre flokker med tamrein som lokkerein under villreinfangst og til transport. Protestene mot at fjellsamene begynte å flytte med sine tamreinsflokker mot sjøsiden på somrene, var markerte fra 1690 og utover. Flytting til sjøsiden ble først akseptert for de som før 1720 ble dansk/norske undersåtter og dernest for de øvrige etter at indre Finnmark ble dansk/norsk ved grensedragningen i 1751. – Å hevde at tamreinsdrifta har blitt fratatt beitearealer som følge av at befolkningene ved på kysten og i fjordene har trengt seg inn på reindriftas arealer, er på ingen måte i samsvar med fakta.
Gjensidig respekt og sameksistens
Jeg er i dag blitt mer og mer bekymret for framtida for bosetting, vekst og utvikling i Finnmark. Jeg har tidligere sett på det etniske og kulturelle mangfoldet i Finnmark som en styrke. Jeg har vært stolt av mine samiske, mine kvenske og mine norske røtter og har følt at dette mangfoldet er et fortrinn som kan gi vekst og utvikling i Finnmark.
Da Finnmarkseiendommen ble etablert og staten overførte den «ikke privateide» grunnen til befolkningen, var jeg overbevisst om at også dette ville bli et fortrinn for befolkningen som helhet. Opprettelsen av sametinget og lokaliseringen av administrasjonen til Karasjok har vurdert som en styrke for både den samiske befolkningen og Finnmark som helhet. – Når talspersoner for NSR på Sametinget i den senere tid uttaler at befolkningen og samfunnene i fjordene og på kysten av Finnmark ikke har de samme rettigheter til vekst, utvikling og grønn omstilling som den samiske befolkningen og de samiske næringene, da blir jeg bekymret.
Jeg har i de siste to årene brukt mye tid og ressurser på at tvangssammenslåinga av Troms og Finnmark må reverseres. Gjennom et iherdig arbeid har vi lyktes med det. Fra 1.1.1024 vil Finnmark gjenoppstå som eget fylke. Skal vi lykkes i det nye Finnmark er vi selvsagt avhengige av at alle deler av befolkningen er innstilte på at vi skal vise hverandre gjensidig respekt og at vi skal satse på fortsatt vellykket sameksistens.
NSR bør nå snarest ta et oppgjør med de som nører under usanne fortellinger om bosettingen i Finnmark, at noen er urfolk og noen er kolonister og inntrengere, at ikke alle finnmarkinger har de samme rettighetene til vekst og utvikling.
Alta, 27.3.23