Vi lever i et sutre-samfunn. Leserinnlegg her i avisen gir liten grunn til optimisme. De minner ofte om en sykejournal! Grunnen til misnøyen er kanskje at vi har for store forventninger til livet? God økonomi, god helse, et meningsfylt liv med lykke og kjærlighet er nærmest en selvfølge for oss som lever i oljenasjonen Norge.
Vi har fått en kravkultur som de fleste mener er helt naturlig. Selvsagt er det utfordringer. Krig, miljøproblemer, energikrise og prisøkning. Og får vi ikke det vi mener vi har krav på, går vi til klagemuren. I Jerusalem klaget de til Gud. I vårt sekulariserte samfunn vet vi ikke helt hvem vi skal klage til. Men ofte går klagen til politikerne eller pressen!
I vårt sutre-samfunn i nord er de gamle idealene i ferd med å rakne. De gamle idealene eller dyder som de gamle snakket om, ærlighet, redelighet, mot, tapperhet og nestekjærlighet er nærmest blitt fremmedord, fjernt fra vår virkelighet.
Jeg tror det fremdeles er mye ressurser i til et mer rettferdig og varmt samfunn dypt nede i den nordnorske folkesjelen. Og denne røsten er langt viktigere enn stemmene børsen! Våre forfedre som vokste ut av fattigsamfunnet og bygde opp et samfunn hvor de tok vare på hverandre og brydde seg. Alt var selvsagt ikke like rosenrødt, men de gamle bygde på solide verdier som nå må læres på ny og vedlikeholdes.
For vi er opptatt av oss selv og vårt og blir stadig mer likegyldige. Men hvorfor bry seg? Det er jo det offentliges oppgave, både hjemme og ute. I et samfunn hvor ansvarsfølelsen forsvinner og vi har nok med oss selv og vårt, vil egoismen og egeninteresser seire over fellesskapet! Og det er det som er ferd med å skje i en tid preget av individualisme og selvrealisering! Vi har krav på et rikt liv uten bekymringer.
Her i landet har vi et velutviklet velferdssamfunn hvor den offentlige sektor spiller en stor rolle. Det vil den fortsatt gjøre. Det offentlige er et sikkerhetsnett for oss borgere, også fimmarkinger. Selvsagt er det viktig med et finmasket sikkerhetsnett. Vi skal vite at hjelpen er der hvis vi virkelig trenger den. Men det blir et problem hvis sikkerhetsnettet er så fint at det nærmest fungerer som en sovepute for oss.
Velferdsstaten hvor det offentlige skal gjøre alt for oss fra vugge til grav har liten plass til de gamle dyder. Men vi mister kontakten med det dypeste i oss, hvis vi ikke stiller spørsmål om hva som virkelig betyr noe for oss og hva vi lengter etter. De energiske og handlekraftige dyder må bli en naturlig del av vår hverdag. Den norske borger har et personlig ansvar. Og skuffelser, nederlag og sorg er en del av livet. Og døden.
Jeg ser frem til en valgkamp der politikere fra alle partier åpent står frem og sier at vi ikke kan skape et himmelrike på jord. Vi har ikke råd til alt! Derfor hjelper det ikke å stå ved klagemuren å sutre. Vi må bruke våre ressurser mer positivt ved å se mulighetene!