Vi er kanskje blitt vant til å tro at Altas næringsliv kun består av veltrimmede gaseller som løper usårlig unna enhver fare, men den siste tiden har vist oss at pendelen kan svinge nådeløst, selv i det beste selskap.

Konkursene i bygge- og anleggsbransjen og bilbransjen er derfor en påminnelse om at tøff konkurranse og små marginer dukker opp med jevne mellomrom – og har gjort det mange ganger før.

Det spesielle denne gangen er at det kombineres med en global ubalanse der ufred, prisstigning, rentehopp, oppdragstørke, stagnert vekst og dyrtid inntreffer som et mangehodet troll. Samtidig. Det er et sjokk, kanskje spesielt for unge mennesker i etableringsfasen, som har trodd at nullrente er hverdagen til evig tid.

Det kan godt tenkes at 150 ansatte er direkte berørt, men det finnes mange leverandører som blir skadelidende. Bak de 150 ansatte finnes det også familier, barn og unge, som plutselig kjenner på usikkerhet og frykt.

Da er det viktig å skjønne at vi alle trenger hjelp nå og da, av et velferdssamfunn bygget opp av verdiene som skapes hele året. Blir man syk varig eller midlertidig finnes det er fallnett. Mister man arbeidsevne eller blir offer for en konkurs, stiller mange opp. Selv om vi alle grunnleggende er opptatt av å klare oss selv, kan vi ikke gardere oss mot livets realiteter.

Derfor er vi imponert av Toralf Kvålshagen som i dagens avis gir en stemme og et ansikt til denne plutselige maktesløsheten i arbeidsledighet, men med en optimistisk grunntone i bunnen. Det ordner seg.

Vi har skrevet mye om Alta matstasjon, Hjerterom og andre som virkelig yter for de som sliter mer enn vanlig – og i adventen har Altaposten laget en tradisjon av å dele ut julestjerner til hverdagsheltene.

Det kan være familie og venner som stiller opp ekstraordinært, det kan være kolleger som ser og forstår, men det kan også være helt ukjente som gjør en forskjell.

Når du skal handle i nærbutikken, når du skal til fastlegen, når du skal i banken og når du trenger et smil eller gode ord, kan denne helten gjøre den lille, men store forskjellen.

Julestjerna kan være et symbol på dette lille ekstra, som er der hele året, men som kanskje gir et lysglimt i mørketida. Det er enklere sagt enn gjort for mange ensomme, som rundt seg ser de familiære juletradisjonene blomstre. All ære til de som steller i stand for andre.

Framfor alt er det umulig å glemme krigens redsler i Ukraina. Vi er imponert av alle som stiller opp for flyktningene lokalt, blant annet gjennom  integrering og språkpraksis i arbeidslivet.

Vi klarer ikke etter beste evne å se formildende omstendigheter med at tusenvis av barn ofres i voksnes ærgjerrige galskap, enten det handler om brutaliteten til Hamas eller krigsmaskinen som nå doser ned Gaza.

Det er det mørke, mørke bakteppet vi alle har med oss inn i jula, men vi tror det er sunt og nødvendig med et hvilesteg i høytiden, der trivsel, tradisjoner og litt ettertanke er den mykeste og viktigste pakken.

God jul fra oss i Altaposten!