Gullkalven Equinor håver inn penger som aldri før, men det er lite som tilsier at selskapet vil bruke ei krone for mye på noe så usexy som ringvirkninger i Finnmark.

Det var smått utrolige tall som ble lagt fram etter 2. kvartal forleden. Et justert driftsresultat på 17,6 milliarder dollar utgjør et resultat på 174 milliarder kroner.

Krigen i Europa og alle dens fasetter bidrar til å fylle opp både LNG-skip og oljefat i drepende tempo. Nå er vi slett ikke sint på penger som skal brukes til velferd, så det er naturligvis hyggelig når den norske stat eier 67 prosent av Equinor.

I Finnmark har det likevel vært en vedvarende skuffelse over at nasjonale hensyn ikke nødvendigvis handler om oss. Flaggingen for ilandføring til Nordkapp i 2013 viste seg å være en skinnøvelse og det hele strandet på at det ligger mer penger i bøyelasting, ikke så ulikt direkte transport av fisk fra fra frysetråler til bearbeiding i Kina.

Senere var det heller ikke stemning for en terminal for omlasting på Veidnes. Det sitter langt inne.

Det finnes ikke en eneste politiker som vil krangle på bransjens egne regnestykker, for eksempel en plan for utbygging og drift, en såkalt PUD. Dermed blir alle løpegutter for bransjen, som slipper både konsesjonskrav og samfunnsansvar på pulten når det virkelig gjelder. FAP-leder Kristina Hansen har helt rett i nasjonen Norge av og til kan og bør hente fram trumfkortet: Eiermakt.

Vi mener det er et kollektivt svik som går helt tilbake til Snehvit, der Statoil med venner faktisk fikk skattelettelser for å si ja til et utbyggingsvedtak.

Det burde vært en selvfølge basert på utsiktene til store inntekter i nord, selv med datidens skatteregime, men samfunnsansvaret er tydeligvis ikke lite åpenbart her oppe. Når vi ser skipene med LNG tøffe ut fra Hammerfest i dag, blir det smått komisk.

Hammerfest som sådan ble en vellykket provins for olje og gass, men politikerne burde naturligvis ha krevd en langt større skjerv, som hadde sikret flere regionale arbeidsplasser i stedet for utstrakt pendling både under utbygging og i driftsfase. Akkurat som man burde stilt helt andre krav til oppdrettsnæringen som har fått boltre seg i fjordene, uten særlige direkte bidrag til kommunene.

Etter vår mening hadde det vært naturlig at en driftsorganisasjon hadde blitt lokalisert tett på forekomstene, slik at fagmiljøet og sysselsettingen blir stabil.  Nå peker de gjerne ut Harstad i stedet for Hammerfest, eventuelt blir det Forus utenfor Stavanger. Hva med å løfte opp Nordkapp eller Porsanger? Alta har sikret ringvirkninger i kraft at et privat næringsliv med kompetanse, innovasjon og evne til å snu seg rundt raskt.

Skuffelsen er at rikspolitikerne, mer eller mindre tverrpolitisk, ikke evner å stive ut ryggraden når oljelobbyen melder sin ankomst. Å se mulighetene i Finnmark må være like vanskelig som å se veistikkene på Sennalandet når været tar av. Det er tildels null sikt.

Koronapakken som ble utstedt til petroleumsbransjen må i dag være ett av de store muntringsrådene på styremøtene i bransjen.

Når politikerne velger bøyelasting, velger de bort noe annet. Nemlig aktivitet og jobber der råvarene hentes ut. Kanskje det til og med hadde vært en god investering i framtiden, knyttet til både verdiskapning, suverenitetshevdelse og Forsvarets behov for stabilitet.