Ansvaret for den nye Nordkapp-kontrakten er ene og alene Bente Haugs og de øvrige flertallsmedlemmene i Fefo-styret sitt ansvar.
Bente Haug har en lang fartstid i Finnmarkseiendommen, i Fefos styre, og var sentral i behandlingen av den nye Nordkapp-kontrakten fra 3. desember 2019. Den endte som kjent med utleie av Nordkapp-platået i 99 år og rett for fester Rica til å forlenge kontrakten ytterligere, altså nærmest for evigheten.
I ettertid har Bente Haug følt behov for å distansere seg fra egne handlinger ved å legge noe av skylden på bestemmelser som allerede ble formulert av forløperen for Fefo, nemlig Statskog i Finnmark.
Jeg var til stede på et styremøte i Fefo for noen år siden da hun ga uttrykk for for samme mening. Og for noen dager siden skrev hun i en meningsutveksling med en annen person på Facebook, at «Fefo arvet avtalen om Nordkapp-platået fra Statskog». Og hun oppfordret sin meddebattant om å være sint på Statskog , underforstått ikke på Fefo.
Hun begrunnet ytterligere sitt standpunkt da hun også sa: «Avtalen for Nordkapp er mye eldre og bindende for for Fefo.» Haug ville overhode ikke ta eget ansvar.
Dessverre må jeg si at påstandene til Haug i beste fall er tvilsomme, og dessuten rører Haug bare i overflaten av den prosessen som Nordkapp-saken er.
I 1993 (fire år før Rica overtok Nordkapp) var Statskog Finnmark, som grunneier på befaring på Nordkapp-platået. Befaringen må ha gjort inntrykk fordi rapporten etter møtet inneholdt følgende:
«Det er et spørsmål om Statskog er forpliktet til å støtte utbyggingen og det økonomiske grunnlag for denne ved å holde en lavere avgift enn markedspris. Gjeldende kontrakter er etablert i en periode da verdien var lavere, samtidig som Nordkaps Vel A/S sine målsettinger var av ideell karakter – ikke i hovedsak siktet inn mot egen forretningsvirksomhet, men heller til distriktets fordel generelt. I dag er forretningsmessige motiver hos driftsselskapet enerådende. Etter det vi fikk opplyst under befaringen, har skattefordelene knyttet til avskrivingsmuligheter m.v. vært ett av hovedmotivene for investorer i ANS Nordkapp 1990».
Noen måneder seinere måtte Nordkaps Vel og ANS Nordkapp 1990 undertegne en kontrakt med Statskog for overføring av festekontrakter fra Nordkaps Vel til ANS Nordkapp 1990. Da inneholdt kontrakten denne paragraf 5: « Ved utløpet av festetiden har fester rett til ny festekontrakt for bebygde eller opparbeidede arealer. Bortfester står for øvrig fritt til å fastsette festevilkår.»
Da Rica kom til makten på Nordkapp i 1997, hadde de formelt bare utsikt til kontrakt fram til 2018. Selskapet gjorde samtidig et stort arbeid for å sikre seg støtte for en rask forlengelse av leieavtalen utover denne perioden. Forlengelsen kom allerede en uke etter overtakelsen 1. juni 1997 da Finnmark Jordsalgsstyre denne gangen forlenget festerettene til 2030 under forutsetning av avgifts-regulering og arealreduksjon.
Deretter begynner Statskog i april 1999 å skjerpe tonen ytterligere overfor Nordkaps Vel. Her begynner man å spesifisere hvilke areal-reduksjoner som man tenker på. Det er spesielt en reduksjon av arealet som kunne være aktuelt, nemlig areal for å produsere klimavern, friarealer eller forretningstomter m.v. men dette «… overlates til samfunnsplanleggingen anno 2018.» Her antydes faktisk avskaffelse av den meste ødeleggende institusjonelle ordningen på Nordkapp, nemlig monopolet.
Til sist kommer det brevet av april i år 2000 hvor Statskog igjen trekker fram passusen «bebygde eller opparbeidede arealer». Dette beskrives som en måte å redusere arealet på fordi Statskog tilføyer at man ved forlengelsen av avtalen til 2030 har «.. hatt til hensikt å beholde samme adgangen til å redusere arealet i 2019 som en ville hatt dersom kontrakten ikke ble forlenget.
Statskog ville også redusere arealet som Nordkaps Vel/Rica reelt benyttet til 115 dekar.
Etter at Fefo overtok, ble «uttrykket «bebygd eller opparbeidet areal» konsekvent tolket som «bebygd og opparbeidet areal» av Fefo. Alle brev fra Statskog som jeg har referert til, indikerer motsatt mening enn Fefo her.
Dessuten arbeidet Statskog med et tidsperspektiv fram til 2030, det vil si ytterligere 22 år som forlengelse fra 2018, og ikke 99 år som ny kontrakt ble.
Det kan ikke være tvil om Statskogs ønske både om å redusere arealer og faktisk også antyde flere aktører på Nordkapp-platået. Heller ikke var den enorme tidsutvidelsen antydet, som FEFO vedtok.
På den annen side gjorde Fefo alt man kunne for å forhindre Nordkapp kommune å få overta Nordkapp-platået som kommunen mange ganger hadde prøvd på siden 1928. Ganske freidig henviste Fefo den 3 desember i 2006 kommunen om å gå til Rica for å kjøpe bygningene da kommunen ønsket å overta platået. Man lovte dessuten kommunen i 2019 å ikke undertegne ny festekontrakt før arealplanen var ferdig. Den avtalen holdt man ikke.
Bente Haug har etter min mening ingen rett i å skyve over ansvaret for ny Nordkapp-kontrakt til forløperen Statskog. Fefo arvet ingen avtale fra Statskog. Her må man faktisk ta ansvaret for egne handlinger. Ansvaret for kontraktsforlengelsen er alene Fefo-styrets ansvar.
Knut Bjørn Lindkvist
