Helsereformer er en krevende øvelse, men det er nødvendig å bremse når kursen viser at det bærer til skogs. Foretaksmodellen har sporet av og spørsmålet er om det nå er nok å justere kursen.
Sykehusutvalget kom nemlig denne uka med sin diagnose og har i sin analyse pekt på noen av de sykdomstegnene som mange har merket seg opp gjennom årene, som visjonsløs pengestyring, demokratisk underskudd, opphoping av kostbare vikarer og pasientgrupper som slites mellom nivåer, det vil si mangel på samhandling mellom sykehus og kommuner.
Det betyr ikke at de ønsker å skrote systemet, men ser for seg endringer til det bedre, blant annet en rammefinansiering som kan gi mer forutsigbarhet. Akkurat nå har det ballet skikkelig på seg i hele landet, i så stor grad at underskuddene tårner seg opp og handlingsrommet er etter hvert begrenset.
I Finnmark er det brukt store summer på oppgradering både i sykehusbyene Kirkenes og Hammerfest, samt klinikkene i Alta og Karasjok. Den underliggende drifta her null mulighet til å bære kostnadene med investeringene, så en ny modell vil garantert tas i mot med takk. Spørsmålet er om dette raskt blir en hvilepute?
At ansvar og eierskap ble endret i 2002 tror vi var en klok erkjennelse. Fylkeskommunen var nok ikke rigget for oppgaven og behovet for profesjonalisering presset seg fram.
Det betyr ikke at begrepet foretak burde blitt dyrket som et mantra. Sakte, men sikkert har mangelen på demokratisk forankring skapt kjølig distanse mellom folk og system. Midt i dette havet av utfordringer har ansatte tidvis stått i spagat og gjort sitt aller beste.
Det behøver ikke være en villet utvikling, men en konsekvens av tallbaserte visjoner som har erstattet mange av de verdiene som er viktig i et helsestell. Framfor alt drift på pasientenes premisser, ikke stykkpris, klokker som går for fort og penger som løper løpsk i hele verdikjeden. Fokuset på penger kan gjøre at pasientene blir sekundær og at arbeidsgleden for helsepersonell fordufter, noe som gjør det enda verre å beholde fagfolk.
Samhandlingsreformen hadde de beste intensjoner, nemlig sørge for at de ulike nivåene fungerte effektivt og sømløst. I møtet med virkeligheten mener vi det har pulverisert ansvaret mellom sykehus og kommune, så det er behov for en klargjøring av systemer og ansvar.
Sykehusutvalget må møtes med tydelighet fra rikspolitikerne, samtidig som dette på ingen måter kan være uinteressant for kommunene. Fastlege-problemet er mist like stort – og utfordringene innen eldreomsorgen gjør at det haster med å fremme en helhetlig helsetjeneste.