Det «urgamle» kravet om eiendomsrett på Stjernøya i Altafjorden har omsider havnet i landets høyeste rettsinstans, men selv ikke et nei fra den ærede forsamling i hovedstaden behøver å være passering av målsnøret for denne maratonprosessen. Det finnes nemlig internasjonale domstoler.

I så måte er det kanskje på tide med en prinsipiell avklaring på høyeste nivå. Advokat Geir Haugen og hans klienter i de aktuelle reinbeitedistriktene har brukt årevis på sin sak – og har aldri slått seg til ro med bruksrettigheter på disse sommerbeitene. I den grad man vinner fram med eierrettigheter, vil det utløse en helt ny rettstilstand for forvaltning av land og vann i Finnmark.

Kravene har nemlig fått et krystallklart nei fra både Finnmarkskommisjonen og Utmarksdomstolen når det gjelder eierskap. Et annet rettskraftig utfall i Høyesterett vil i tilfelle skape presedens og utløse et skred av krav, for eksempel fra den fastboende, sjøsamiske befolkningen som har drevet med sine aktiviteter både på denne og andre øyer som har huset reindrifta sommerstid. Det samme kan raskt bli gjeldende for områder på fastlandet, eventuelt utenfor Finnmark.

I kommisjonens grundige arbeid på Stjernøy og Seiland har man søkt å finne eksisterende rettigheter basert på alderstids bruk, men bare et lite privateid område på Seiland hadde spor av eierrettigheter. Den eierrettigheten ville etter alle målemerker også blitt knesatt rettslig, uten noen form for kartlegging fra kommisjoner eller andre.

Kommisjonens arbeid så langt har på sett og vis punktert debatten om et fragmentert Finnmark, med frykten for et «lappeteppe» av eierrettigheter. Sett fra et kollektivt standpunkt, med hensyn til allemannsretten og friluftsliv, håper vi i det lengste at Finnmarkskommisjonens vurderinger blir lagt til grunn. Privatisering av land og vann vil være kimen til ufred, og vi tror det meste av dagens Fefo-grunn tilhører fellesskapet.

Det betyr ikke at det ikke finnes gode forvaltningsmodeller i regi av private eller lokale grupperinger, jamfør Altaelva og en rekke vatn som har blitt fulgt opp på en god måte av folk som kjenner lokalsamfunnet godt. Kravet om eksklusive rettigheter har ofte en helt annen motivasjon og baserer seg i tilfelle på at man mener å ha suverene krav, på bekostning av andre som har brukt området samtidig. For eksempel på Stjernøya.