Først i løypa

Altajenta Anne Skoglund ble Altas første kvinnelige prest. Når hun nå blir sogneprest for Alta og Talvik menigheter, er hun også først i løypa på dette området.

Så er det da også en meget respektert skikkelse Alta-samfunnet som får denne tilliten. Hun har tjenestegjort i kommunen i mange år og har opparbeidet seg respekt og tillit. Ikke bare lokalt, men også på riksplan der hun de to siste årene har fungert som nestleder i presteforeningen. Det er derfor en meget kvalifisert prest som blir lokal ”preses” og dermed får gleden av å være sogneprest når Nordlyskatedralen etter planen skal ferdigstilles om ett år. Det faktum at Skoglund er den eneste kandidaten til å etterfølge Øystein Skille, viser at hun nyter stor tillit i både menigheten og blant sine kolleger.

Så kan man selvfølgelig mene at det er en selvfølge at kvinnelige prester får denne tilliten, spesielt når de norske biskopene ledes av en kvinne. Vel, så enkel er nok ikke verden. I Alta-samfunnet finnes det for eksempel krefter som mener at kvinner verken skal opptre som prester eller sogneprester. Fundamental tolkning av bibelen tilsier at kvinner skal tie i forsamlingen, selv om vi har et lønnlig håp om at dette synet er på vikende front. For eksempel i de læstadianske menighetene i Alta, Langfjorden og Lyngen.

I år er det 50 år siden Ingrid Bjerkås som første kvinne ble ordinert som prest her til lands. Det var et veiskille som var vel verdt en markering og vi tror det er nokså marginale grupper av den norske kirke som ikke har den holdningen. Ser vi mer globalt på sakskomplekset er situasjonen temmelig ille, enten vi skuer til katolisismen eller islam.

Det er ikke mer enn ett år siden Vatikanet sendte ut en klar formaning: ”Kvinnelige prester er en forbrytelse mot troen”. Det vil si en alvorlig forbrytelse på linje med kjetteri og kriminelle handlinger. Det er med andre ord riktig at verden snurrer rundt, men tempoet er ikke uten videre imponerende på dette området.