Budsjettene til veiledningssentrene til Norske kvinners sanitetsforening (NKS) ble frisert med to tredjedeler av driftsmidlene over natta. Det rammer først og fremst oppfølgingen til pårørende av rusavhengige og psykisk syke.

Det er ikke bare å skjønne hvordan storsamfunnet prioriterer sine midler, når Helsedirektoratet uten en åpen og forutgående prosess velger å kaste vrak på den kompetansen som er bygget opp.

Vi tror det er bred enighet om at det offentlige har forbedringspotensial når det gjelder hvordan psykisk syke og rusavhengige følges opp av det offentlige hjelpeapparat. Det blir på grensen til hjerteskjærende når man i neste håndvending fjerner grunnlaget for å ivareta pårørende, kanskje spesielt barn og unge.

Vi har mange ganger latt oss imponere av arbeidet og engasjementet senteret i Alta legger for dagen, anført av Grete Rugland, som med brede smil inviterer pårørende inn i varmen. Kanskje den utstrakte hånden akkurat der og da betyr den store forskjellen for pårørende i Nord-Norge.

Team Rugland har fått bred anerkjennelse, også fra rikspolitikere som gjerne har prioritert å ta turen innom. Som tidligere statsminister Erna Solberg.

Det kan tenkes at det finnes en tanke om et bedre tilbud i offentlig regi, men vi forbeholder oss retten til å betvile at de klarer å gjenreise det som NKS har klart å skape i løpet av disse årene.

Storsamfunnet må for alt i verden hegne om frivillige og ideelle organisasjoner, som bidrar sterkt til å salve sår og ensomhet i hverdagen. For eksempel krisene som oppstår for pårørende, gjerne plutselig og brutalt når man minst venter det, samtidig som det offentlige sliter med å ta unna køer og hjelpe mennesker der og da.

I iveren etter å styrke det offentlige hjelpeapparatet bør vi være varsomme med å ramme private løsninger som fungerer godt, som et supplement til vårt felles tilbud for helse og omsorg. Vi står fast på at Alta-politikerne skulle kjempet med nebb og klør for å beholde og ivareta verdiene som er nedarvet i Stiftelsen Betania.

Der er på grensen til uforståelig at eierne i Norske kvinners sanitetsforening, noe av det mest troverdige vi kan tenke oss i frivillig sektor, opplever at forutsigbare rammebetingelser raderes vekk. Vi lar oss igjen overraske over at velfungerende ordninger blir gjenstand for plutselige bakholdsangrep

Det kommer som lyn fra klar himmel, i stedet for en planmessig og gjennomtenkt endring, slik at det et mulig å legge om drifta og videreføre engasjementet.

I den grad det finnes aktører som ikke oppfyller kriterier eller forventninger, må det naturligvis følges opp. Men ikke ved å ramme veiledningssentre som har laget solide rammer for drifta og brenner for saken.

I disse ulvetider bør alle gode krefter være med, offentlige, private og ideelle krefter som bør jobbe i samme retning,

Vi har ikke glemt surret i høst der matstasjonene plutselig ble satt i spill i budsjettarbeidet og der maksperioden for dagpengeordningen skulle justeres. Akkurat nå trenger befolkningen et nettverk som fanger opp de som sliter, ikke snubletråder som matter ned sårbare grupper.