Regjeringens framlegg til Statsbudsjett for 2023 høster forståelig applaus i Finnmark. Mye fordi Jonas Gahr Støre og hans regjering viser vilje til å styrke tiltakssonen for Finnmark, det vil si personrettede tiltak for å sikre en positiv befolkningsutvikling.
Gratis barnehage og en styrking av ordningen med nedbetaling av studielån er imidlertid ingen gigantsatsing rent økonomisk. Totalt vil årskostnaden for tiltakene som nå foreslås ligge på rundt 200 millioner kroner.
Når applausen likevel er unison i Finnmark, og også i det politiske miljøet, skyldes det to forhold: Tiltakene treffer målgruppen svært presist, og markerer samtidig en endret holdning fra det som var gjeldende for tidligere Solberg-regjeringer, der tiltakssonen blant annet ble bygget ned ved å fjerne dobbel barnetrygd.
Den demografiske utviklingen tilsier at tiltak rettes inn mot barnefamilier, og at de skal ha en tiltrekkende effekt på kompetanse. Den er gjerne representert med unge som har valgt ulike studier over flere år, og dermed skaffet seg høy studiegjeld.
I Finnmark vil de få den nedbetalt i løpet av noen år med å flytte hit. Med på flyttelasset får vi ikke bare flere innbyggere, men også familier, slik at det blir en hjelp til å fylle både klasserom og barnehager, som det flere steder i fylket er blitt svært god plass til.
At lokale familier vil få frigjort relativt store summer, to barn i barnehage vil kutte utgifter med 60.000-70.000 kroner året, vil også gi ringvirkninger lokalt.
Det er selvsagt også både positivt og viktig at regjeringen styrker Forsvaret i Finnmark, og har et blikk på totalberedskapen i den utrygge situasjonen Europa er i. Likevel; det er ikke nok med en tiltakssone med gode virkemidler. Finnmark må settes i stand til «brødfø» seg selv, det vil si bli en livskraftig del av Norge uten særtiltak.
Det må skje gjennom tilrettelegging i infrastruktur, og ikke minst en politikk der Finnmark får nyte godt av naturressurser og høsting av disse. Det betyr blant annet å få ringvirkninger av kraft, havbruk og gass/olje, blant annet ved ilandføring og lokal uttelling.
Vi nevner dette selv om statsbudsjettet ikke legger føringer for verken kraft eller oljeutvinning. Derimot er statsbudsjettet viktig for infrastrukturbygging. Når vedtatte millioner til utvikling av Klinikk Alta med ultrarene operasjonsstuer omdisponeres, representerer det en holdning som Ap vil slite sterkt med i det kommende valget.
Det samme er tilfelle med at regjeringen ikke har satt av penger til oppstart av Kløfta/Eiby-prosjektet. Ap hevder at dette skyldes nye krav om en ekstra kvalitetssikring, en såkalt KS2-utredning. Dette kravet lå allerede å ventet på Støre-regjeringen da de inntok regjeringskontorene.
Hadde det vært en aldri slå liten vilje til rask oppstart, hadde arbeidsordren for ett år siden gått til vegvesenet om at den eksterne KS2-utredningen skulle bestilles, og ferdigstilles raskest mulig.
Da hadde alle formaliteter til å ta prosjektet inn i statsbudsjettet allerede vært ryddet av veien, og kun politisk vilje ville manglet.