Økningen i rovdyrbestanden i Finnmark har blitt et spørsmål om å være eller ikke være for sauebøndene våre. Å hente sauekadavre og oppspiste lam fra beite gjør vondt i sjela noen uker etter lamminga.
Rovdyrangrep medfører lidelse for beitedyrene, økonomiske tap og vanvittig mye merarbeid. Det er derfor sauenæringa spør storsamfunnet om det fortsatt skal være plass til dem i Finnmark i framtida.
Vi bønder aksepterer at vi skal ha rovdyr. Vi som lever av naturen vet at naturmangfold er viktig. Vi synes også det er klokt at rovdyrpolitikken utformes gjennom brede forlik på Stortinget. Det gir i utgangspunktet en forutsigbarhet som sauebøndene er helt avhengige av. Vi erfarer imidlertid at den praktiske gjennomføringen av det siste store rovviltforliket fra 2011 skjer på en måte som vi ikke tror var tilsiktet fra de som vedtok det.
For det første handler det om at slagbjørn og andre skadevoldere får operere i områder satt av til beitedyr. Rovdyrforliket baserer seg på at man har soner der rovdyr er prioritert og soner der beitedyr er prioritert. I de beitedyrprioriterte områdene skal det tilrettelegges for beitedyr, og hensikten er at rovvilt ikke skal etablere seg her eller utgjøre et stort skadepotensial. Slik er det ikke i virkeligheten.
Saueeiere må bruke den travle sommeren på å overbevise forvaltningen om at det er slagbjørn i beitet for å få fellingstillatelse. Det holder ikke å vise frem kadavre som etter et døgn er oppspist av fugl. I fjor fikk en sauebonde i Porsanger fellingstillatelse på slutten av beitesesongen, men da hadde han allerede mista 170 dyr. Det kunne vært unngått. Vi mener fellingstillatelser må gis mye raskere enn det som er tilfelle i dag.
Vårt andre ankepunkt mot dagens praksis handler om at bøndenes økonomiske tap ikke blir kompensert. I fjor søkte 29 av sauebrukene i Finnmark om rovdyrerstatning. De slapp ut rundt 10 000 sauer og lam på beite, og av de ble mer enn hvert tiende dyr antas tatt av rovdyr. Under halvparten av erstatningssøknadene ble innvilget. Det kan ikke være riktig at den enkelte sauebonde skal ta kostnaden med å ha rovdyr i naturen. Tapene må dekkes fullt ut.
Til sist vil jeg understreke forvaltningen må bygge på kunnskap. I dag er det store kunnskapshull. En bærebjelke i rovviltforvaltningen er bestandsmål. Jeg støtter regjeringen i som vil vurdere reduserte bestandsmål på bjørn, jerve og gaupe i vår region fordi rovdyrbelastningen er blitt større enn det beitenæringen kan leve med. Men minst like viktig er det å få bedre oversikt over hvor mange rovdyr vi egentlig har.
Sauebøndene har en klar oppfatning av at vi har langt flere rovdyr enn det de offisielle tallene viser. Men her nytter det ikke å tro; tillit til forvaltningen fordrer at vi vet. Derfor må arbeidet styrkes med å kartlegge rovdyrbestandene på det gigantiske arealet Finnmark utgjør, man må gjennomgå metodikken og samarbeide mer med Finland. Bjørnen er som kjent ikke utstyrt med pass og gir blaffen i riksgrensene i nord.
Finnmark Bondelag er glad for de justeringene i rovdyrpolitikken som er signalisert i Hurdalplattformen, og vi er utålmodige etter å se endringene i praksis. Det handler om å ha matproduksjon og beredskap i hele landet. Det handler om bosettinga i Finnmark, grunnlaget for samisk kultur og et levende kulturlandskap. Ikke minst ønsker vi at også neste generasjon skal kunne høre lyden av bjeller i skogen.
Bjørn Tore Søfting
Nestleder Finnmark Bondelag