Miljøaktivister som griser til kunstverk gjør en bjørnetjeneste for de som vil stagge klimakrisen.

Miljøbevegelsen er et viktig korrektiv til både forbrukersamfunnet, som tar fullstendig av på Black Friday, og verdens ledere som oppnådde fint lite under FNs klimatoppmøte i Egypt nylig.

Bruk av vold og hærverk er ingen konstruktiv vei å gå for å samle støtte for sitt syn. I akkurat dette tilfellet tror vi det gir motsatt effekt, at de rent faktisk gjør det vanskeligere å samle støtte om nødvendige tiltak, også i forhold til å fase ut fossile energikilder i eget land.

Metodebruken for å kaste lys over klimakrisen var tema under Debatten på NRK torsdag kveld, spesielt i etterdønningen av tilgrisingen av Monolitten og andre statuer i Vigelandsparken, og en serie forutgående angrep på kunstverk rundt om i verden.

Media vil nødvendigvis rapportere fra hendelsene, men vi tror aksjonsformen er forfeilet og skaper antipati. Det kan eskalere og ende med ødeleggelser og voldsbruk, simpelthen fordi den offentlige interessen vil tape seg med gjentatte aksjoner. Da er det plutselig behov for mer ekstreme virkemidler.

I Debatten var det uttalt støtte til voldsbruk fra aksjonisten Joachim Skahjem, noe som møtte resolutte motstemmer fra blant annet fra Bellonas Fredric Hauge og Ella Marie Hætta Isaksen fra Natur og ungdom. Legitimering av voldsbruk for å påvirke denne type prosesser har skjelden vært suksessrik – og sammenligningen med motstandsbevegelsen under okkupasjonen tilsier at selvbildet er en smule ute av kurs.

Vi skjønner mangelen på tålmodighet etter at 1,5 gradersmålet virker vanskelig å oppnå, men standhaftig argumentasjon er veien å gå. Forskningen og FNs klimapanel har nok av dokumentasjon som kan samle oppslutning om grep som bør tas, bedre enn maling.

I Alta vet vi en hel del om kostnadene ved miljøkamp. Altaaksjonen splittet familier og skapte varige sår. Det var harde ord, lenkegjeng, sultestreik og bru-sprengning, men det var aksjonister som ville gå lengre i kampen mot utbygging av Alta/Kautokeino-vassdraget.

Sårene kunne bli dypere og konsekvensene enda større, hvis det ikke hadde vært for klokt lederskap fra Alfred Nilsen & Co. Så kan det innvendes at elva ble bygget ut, men for miljøkampens legitimitet var synet endret etter Mardøla og Alta.

Vi synes standhaftige aksjonister i Repparfjord har fått fram sin argumenter mot Nussir og sjødeponi, uavhengig om man er enig eller uenig. Tilstedeværelse og argumentasjon er mest effektiv, så gjenstår det å se om sivil ulydighet mot demokratiske vedtak står seg i kampen som venter.