Det er rart med det, men internt bråk, karakterdrap og 29 ordførerkandidater skremmer ikke velgerne vekk fra Frp.

Tvert i mot. Alta Frp ble største parti, med betryggende margin til trauste konkurrenter. Det er en entydig, demokratisk beskjed fra velgerne – og normalt burde det være en smal sak å stable på plass en flertall til konstitueringen.

Samtidig er det forståelig at Alta Frp-leder Emil Taftø Thorstensen blir urolig over at etterspillet av valgsuksessen blir såpass uforsonlige bruduljer. Risikoen for utmeldelser og manglende dialog kan raskt rokke ved det som ved første øyekast ser trygt ut. Det finnes det mange eksempler på.

På nominasjonsmøtet kjempet Odd Eilert Persen forgjeves for å utpeke en ordførerkandidat etter Ronny Berg. I stedet valgte flertallet å gi denne oppgaven til velgerne, i form av personstemmer og slengere.

Vedtaket nevner ingenting om kumuleringene, med god grunn. Kumuleringene handlet om at partiet under nominasjonen ønsket å sikre fire kandidater en tryggest mulig reise til representasjon i kommunestyret. En pressemelding sendt ut fra styret dagen etter møtet levner ingen tvil om at stemmetillegget for kumuleringer ikke skulle regnes inn.

Med Ronny Bergs exit fra listene ble det meste endret og det kan ikke herske tvil om at intensjonen var at velgerne fikk hånden på rattet. Velgerne foretar som kjent ikke kumuleringer, men har mulighet til å justere listene i form av personstemmer og slengere.

Hvis meningen er at den mest populære ordførerkandidaten av 29 skal utpekes, vil det ikke være rimelig å sende fire av gårde med forsprang på en hel langside.

Den logiske bristen er åpenbar. Hvis det skal gis stemmetillegg, ville alle velgerne bidra med kumuleringer til eksempelvis Odd Eilert Persen, inkludert Bengt Rune Strifeldt som vi formoder valgte Frp-lista. Da er det ikke lengre velgerne som bestemmer.

Beskjeden fra velgerne var utvilsomt at Bengt Rune Strifeldt burde være partiets ordførerkandidat og vi regner med at kommunestyregruppa lander på samme konklusjon

Det som imidlertid blir en utfordring for Strifeldt er ambisjonen om å være ordfører i kombinasjon med stortingspolitiker. Vi tviler ikke på arbeidskapasiteten etter seks års innsats på tinget, men en slik dobbeltrolle har sine problematiske sider.

Jobbene er hver for seg krevende, men i tillegg er dette roller man ikke vandrer inn og ut av fra dag til dag. Ordførerjobben krever 100 prosent innsats og fokus på Altas ve og vel, mens rollen som stortingsrepresentant er på vegne av nasjonen og hjemfylket.

Det er tenkbart at det er lovmessig legitimt å kombinere rollene, og at møteplikten kan ivaretas med heftig pendling, men er det klokt? Det har nemlig sin pris å sjonglere med så viktige og synlige oppgaver.

Det er ikke nok å henge av seg ordførerkjedet. Det kan ende i politisk spagat og situasjoner der omgivelsene har problemer med å skille rollene.