Tradisjonen tro ble Frigjørings- og veterandagen 8. mai også i år markert over hele landet, der norske veteraner fra andre verdenskrig og frem til dagens internasjonale operasjoner ble hedret med taler, kransnedleggelser og ett minutts stillhet. Vel fortjent og alle ære til dem.
Imidlertid synes én spesiell gruppe – enda en gang – å være mer eller mindre uteglemt; nemlig våre krigsseilere. For dem ble dagen dessverre stort sett markert med en dags stillhet…
I konvoiene under andre verdenskrig seilte mer enn 30 000 nordmenn – mange av dem i nesten seks ufattelig lange år. Under ekstremt vanskelige forhold, og med konstant trussel om torpedering og bombing fra tyske krigsskip, ubåter og fly, fraktet norske handelsskip drivstoff, krigsmateriell og andre livsviktige varer for de allierte. De fysiske og psykiske belastningene var umenneskelige, og mange av dem som deltok ble da også ødelagt for livet.
Her hjemme tenker nok de fleste at andre verdenskrig varte fra 9. april 1940 til frigjøringen 8. mai 1945, men faktum er jo at krigen startet med Nazi-Tysklands angrep på Polen allerede 1. september 1939 og ikke tok slutt før Japan undertegnet kapitulasjonspapirene 2. september 1945. Bare i løpet av de drøye syv månedene før okkupasjonen av Norge mistet den norske handelsflåten 58 skip i krigsforlis, og 394 norske sjøfolk omkom. Totalt under hele krigen gikk langt mer enn halvparten av landets skipstonnasje tapt; nærmere 500 skip i den norske handelsflåten (Nortraship-flåten) ble senket og om lag 3700 norske sjøfolk mistet livet, i tillegg til om lag 800 i hjemmeflåten og den norske marinen.
To av dem som seilte i disse konvoiene var barndomsvennene Karl Hagerup Mikalsen og min far Arne Leinan (1921–2006). Deres historie er meget spesiell, og viser hvordan tilfeldigheter kan være avgjørende for liv eller død.
Den 8. januar 1940 mønstret de sammen på oljetankeren M/T Braconda i Oslo, til det de håpet og trodde skulle bli det store eventyret. Sånn gikk det dessverre ikke; isteden havnet de i en nådeløs krig på verdenshavene. Kalle, som han ble kalt, kom aldri tilbake til Alta – han endte sitt liv i Mexico-gulfen, bare 19 år gammel. En torpedo fra en tysk ubåt sørget for det den 19. juli 1942.
Historien er slik: Etter bare en drøy måned om bord på Braconda ble de sammen med to andre av mannskapet innkalt til skipperen. M/S Braganza – et av rederiets søsterskip – trengte folk, og to av dem måtte overføres. Men siden de seilte i slik risikofart i konvoiene ville ikke skipperen kommandere noen, så han foreslo at de kastet krone og mynt. De så gjorde, og Kalle og en annen måtte bytte båt, mens min far ble værende.
Kalle seilte med M/S Braganza i et drøyt år, før han igjen byttet båt; den 3. april 1941 mønstret han på D/S Port Antonio i Port Arthur, Texas.
Så godt det lot seg gjøre med den tidens kommunikasjoner holdt de kontakten, men etter en tid opphørte alle livstegn fra Kalle. Da min far oppsøkte en sjømannskirke i USA for å forhøre seg om kameraten, fikk han beskjeden om at skipet var blitt torpedert, og at Kalle var omkommet…
Min far kom heldigvis hjem igjen; høsten 1945 var han tilbake i Alta, etter mer enn fem års farefull krigsseilas i konvoiene. 24 år gammel, med sterke minner og opplevelser fra en ungdomstid han nok gjerne skulle vært foruten. Det er ikke alt som er like lett å snakke om, sa han bare til meg, da jeg på hans eldre dager forsøkte å spørre ham om denne tiden…
Dette er kortversjonen. Hele denne historien, slik min far fortalte meg den, har jeg tidligere skrevet i Altaboka 2014, for de som måtte være interessert. Du finner den også ved å gå inn på Krigsseilerregisteret (ekstern lenke).
Skriv inn Arne Leinan, klikk på «Dokumenter»; da får du opp lenken «...men Kalle kom aldri tilbake. Historien om de to krigsseilerne Kalle Mikalsen og Arne Leinan fra Alta.»
I tillegg er også Kalles tragiske skjebne beskrevet med et eget kapittel i den første av Roger Albrigtsens tre bøker med tittelen «Krigsseilere fra nord», der han tar for seg krigsseilere fra Finnmark.
78 år er gått, og de aller fleste av dem som overlevde er naturlig nok borte nå. Men deres innsats må aldri bli glemt. Evig heder skal de ha. Og finere kan det vel ikke gjøres enn med dette flotte diktet fra poeten og musikeren Trygve Skaug, med tittelen 8. mai:
Og jeg ser flagget
mot maihimmelen
og tenker at jeg gjerne
ville ha kjent ham
på ekte
helten
som gikk foran på veien
som gav landet frihet
som tok slagene
slik at jeg slapp
så er det som om
han sier
de fleste helter har du
rundt deg nå
du bare vet det ikke selv
ennå
Magnar Leinan