Den siste uka har vi blitt konfrontert med vonde og triste historier fra norsk eldreomsorg. Det minner oss om hva som er aller viktigst å prioritere, også mellom valgene og de politiske garantiene som utstedes i den forbindelse.
Eldrebølgen kan ikke komme som overraskelse på noen, men likevel kan det virke som den skyller inn over kommunene som en ikke-varslet tsunami hver eneste gang.
Derfor blir eksemplene på uverdig håndtering av eldre så opprørende. Det angår de fleste, enten direkte eller som familie og pårørende. Vi liker å tro at det venter solide tjenester i enden av tidslinja.
Innledningsvis er det viktig og riktig å framsnakke både leger, sykepleiere, helsearbeidere og hjemmetjeneste for den innsatsen som legges for dagen i denne tjenesten.
De fleste får omsorg og trygghet i hverdagen, ofte mer enn økonomiske rammer til bemanning skulle tilsi. Vi tror de fleste brukere og pårørende har en god opplevelse av eldreomsorgen, men så er det naturligvis avgjørende at det settes et kritisk fokus på avvik og strukturelle utfordringer i kjølvannet av den mye omtalte eldrebølgen.
Bruk av skjult kamera er ikke hverdagslig metode for media, men av og til kan det være nødvendig for å dokumentere hendelser av stor samfunnsmessig betydning, slik NRK Brennpunkt har gjort i dette tilfellet. Det gir oss en anledning til selvransakelse, mellom mange mindre viktige debatter.
Debatten om både enkelthendelser og eldreomsorgens skyggesider trengs, slik at ingen tror at god omsorg kommer av seg selv. Det krever at kommunene prioriterer i tråd med den demografiske utviklingen, at det blir flere eldre som lever lengre og at demenssykdom har en nærmest epidemisk utvikling. Det krever flere varme og profesjonelle hender – midt i en tid med stor etterspørsel etter arbeidskraft og kompetanse.
Kommunene sitter med et stort ansvar for ikke å underbudsjettere behovene, for å sørge for forsvarlig bemanning på sykehjem og hjemmetjeneste. Det gjelder også vikarer når ansatte blir syke.
Det betyr blant annet at politikerne må foreta prioriteringer og ta strukturelle grep som kan være upopulære, slik vi opplever i Alta, der skoledebatten allerede for et tiår siden havnet i et kostbart blindspor.
Alta har satset på et topp moderne, tverrfaglig sykehjem vi håper innfrir, men vi har samtidig valgt å legge ned velfungerende sykehjem og avbrutt samarbeid med en ideell partner som Betania-stiftelsen. Det gir en krevende hverdag med køer og behov for avlastning.
Ett av svarene har vært hjemmebasert omsorg, noe vi ser er ekstremt utfordrede for mange kommuner. Mange av de triste historiene handler om helsepersonell som havner i spagat og ikke er i stand til å forsere lista raskt nok.
Det sier oss at satsing på hjemmebasert omsorg må være noe mer enn festtaler, men en kontrakt med eldre og pårørende, der man faktisk har tid og penger til å gjennomføre det på ordentlig vis.
Da ligger naturligvis også ansvaret hos statlige myndigheter, som langt på vei setter rammene for det som kan utrettes lokalt. Det gjelder kroner, men det betinger for eksempel at man ikke over natta og under salderingen av statsbudsjett inndrar ordninger som gjør det mulig med spleiselag for å bygge sykehjem.
Vi utfordres på holdninger og menneskesyn. Først og fremst er eldre mennesker en ressurs for samfunnet og mange klarer seg helt fint. De ønsker å bidra, blant annet i frivillig arbeid. Det er ikke noe galt i å forvente at vi alle planlegger alderdommen godt, men forbausende ofte går ikke livet på skinner.
Vårt samfunn og våre omsorgstjenester må måles på evne og vilje til å hjelpe de svakeste, de som blir syke i alderdommen og som trenger omsorg i ordets rette betydning. Da må vi prioritere.