Det er en feiloppfatning at sametingspolitikere har stor makt. Derimot har Sametinget for stort budsjett og prosesser preget av lukkethet.
Du som leser dette har nok din forestilling av hva Sametinget er, og hvilken makt det har. Din oppfatning bygger i hovedsak på hva du har lest andre påstå, og muligens hva du har erfart.
Det er skapt et inntrykk av at Sametinget er et folkevalgt organ som bestemmer over hva de folkevalgte kommunestyrer, fylkesting og Stortinget kan vedta.
I et innlegg 28.07.23 i nordnorskdebatt.no skriver Karl-Wilhelm Sirkka bl.a. dette om konsekvenser av Sametingets påståtte makt:
«..at Grunnlovens §49 om innbyggernes rett til å styre lokale anliggender (lokalt selvstyre/-lokaldemokrati), ikke skal gjelde i hele landet,"
Dette er ikke korrekt.
Jeg tror det er viktig for debatten at vi skiller mellom snørr og bart. Det er ikke alle organ som er folkevalgt, og det er heller ikke alle folkevalgte organ som har reell beslutningsmyndighet.
Forskjell på Valgloven og Sameloven
I Valgloven har Stortinget vedtatt hvordan innbyggerne (velgerne) kan sette sammen folkevalgte organ med reell makt. I Norge har vi et representativt demokrati som grunnmur i vårt liberale demokrati. Vi som velgere over 18 år og som er registrert i det offentlige valgmanntallet velger noen som representerer oss. De kan ta beslutninger på våre vegne. Etter 4 år vurderer vi om de har gjort det de lovte. I kommende valg kan vi gi de ny tillit, eller velge andre til å styre.
Vi har tre nivå for politisk styring i Norge; Storting, fylkesting og kommunestyre. Hvorfor Sametinget ikke er nevnt i Valgloven kommer jeg tilbake til.
Stortinget vedtar overordnete lover og et statsbudsjett som skal oppfylle hensikten med lovene. Kommunestyret og fylkestinget er gitt ansvar for å ta beslutninger om bl.a. tjenestetilbudet innen helse og oppvekst, bruken av kommunens arealer, planverk som skal følges for å skape næringsutvikling, bolyst, kompetanseheving osv.
Prinsippet er at statlig makt skal flyttes nærmest mulig innbyggernes hverdag. Innbyggerne skal kunne påvirke disse valg. Staten bidrar med en betydelig overføring av midler til dette. Resten må kommunen finne dekning for gjennom inntektsskatt og ulike former for formuesskatt samt gebyrer.
Men har ikke Sametinget den samme makta, spør du kanskje?
Sametinget er et folkevalgt rådgivende organ i medhold av Sameloven, ikke et beslutningsorgan slik Valgloven omhandler.
Sametinget ble i 1987 vedtatt å erstatte det daværende Norsk Sameråd som rådsorgan. Norsk Sameråds medlemmer ble utpekt og belønnet av regjeringen. Og noe gjenkjennbart fra Brenna og Trettebergstuens habilitetssaker i vår tid, ble medlemmene plukket ut med tanke på fartstid i «Partiet» også dengang.
I 1989 ble Sametinget som folkevalgt rådgivende organ etablert. Dengang var det snaue 5500 velgere i Valgmanntallet for Sametingsvalget. Jeg var en av dem. I dag er det omlag 22 000 som er registrert der.
Sametingets 39 folkevalgte har begrenset formell myndighet til å ta beslutninger, uansett hvor mye NSR ønsker det og EDL hevder det. For oss moderate velgere i nord er dette viktig.
Men Sametinget er samtidig et langt mer legitimt organ for å gi råd til regjeringen enn hva Norsk Sameråd i sin tid var.
Sametinget kan riktignok disponere et stort budsjett på nesten 0,6 mrd kr (2023). Der kan de velge å prioritere tiltak til samisk språkopplæring spesielt i grunnskolen, til å ta vare på de mange samiske kulturminnene som lokale museer møysommelig har bygd opp og de har også mulighet for å gi tilskudd til bedriftsetableringer.
Økonomisk påfyll til private kontoer
Underlig nok har Sametinget ikke prioritert mer av sine midler på slike nødvendige tiltak.
De har derimot avsatt over 65 mill.kr til seg sjøl som sametingspolitikere, inkludert over 45 mill.kr til lønn og andre godtgjørelser.
Dette har skjedd fordi Sametinget har vedtatt å ha en parlamentarisk styringsmodell (i motsetning til den mer kjente formannskapsmodellen som 354 av 356 kommuner bruker).
En parlamentarisk styringsmodell koster langt mer fordi det krever en heltidslønnet politisk leder og parallelt en administrativ leder for hvert politikkområde. Sametinget har altså fem sametingsråder hvorav sametingspresidenten er en av dem. De administrative avdelingene er selvsagt ledet av en direktør hver. Det er altså «dobbelt opp» med ledelse her. Det spiser av budsjettet
En slik modell kunne man forstått om Sametingspolitikerne hadde makt og et reelt politisk ansvar. Det har de ikke
Sametingets viktigste funksjon er å gi råd til regjering og storting i spørsmål som berører samiske forhold. Disse råd blir altså bestemt av de fem sametingsråder som ikke er direkte valgt av velgerne i Samemanntallet, men håndplukket av sametingspresidenten og hennes rådgivere.
Når deres råd om hva Sametinget skal svare på de ulike høringsinnspill regjeringen sender også til Sametinget, må Sametinget i plenum (de egentlig folkevalgte) godta hva ikke-folkevalgte har skrevet som høringssvar.
Dette minner svært mye om hvordan fylkestinget i Troms og Finnmark har vært drevet de fire siste år. Makta ligger i fylkesrådet. Deres forslag til vedtak kan ikke stemmes ned av et flertall i fylkestinget. Det vil være mistillit. Derfor har fylkestinget blitt et politisk impotent organ. I praksis har de ikke brukt muligheten til å utvikle «Norges viktigste region», men svekke den ytterligere.
De 57 fylkestingsrepresentantene er blitt skjøvet til side som folkevalgte til fordel for fem ikke-folkevalgte. Den eneste trøsten er at de har vært ganske enige om å fylle lønnskontoen med solide kontanttilskudd. Hvert år har de brukt 22 mill. kroner til dette!I rettferdighetens navn skal det sies at Sametinget slår fylkespolitikerne ned i støvlene når det gjelder å begunstige seg sjøl.De 39 sametingsrepresentantene bruker i år minst 45 mill.kr på dette! Selvsagt skal også disse politikere ha dekket tapt inntekt og øvrige faktiske kostnader for utførelse av slike verv. Men det er annen og langt lavere størrelsesorden enn hva vi her snakker om. Mindre åpenhet øker faren for korrupsjon og nepotisme.
Ser vi bort fra de negative økonomiske konsekvenser, har Sirkka og flere et meget viktig poeng: Det er en uheldig utvikling i vårt liberale demokrati at det blir mer lukkethet om prosesser som fører til endringer og berører innbyggerne.
Vi ser det i regjeringas nylige forslag til innskrenking av offentlighetsloven. Forslaget vil gi forvaltningen (også Sametinget og departement) mulighet til å unnta for innsyn alle spor av det de definerer som «organinterne» dokumenter. Dette må vi selvsagt se i sammenheng med bruken av den selvpålagte og til dels lukkete konsultasjonsplikten regjeringen (og andre organ) har til å drøfte med Sametinget ulike forslag til endringer.
En slik lukkethetskultur gir i realiteten økt makt til noen få fordi det kan føre til endringer som innbyggerne ikke har kunne påvirke. Og enda verre: Muligheten for korrupsjon og nepotisme øker. Det gir mulighet for at «slekt og venner» kan stikke sugerøret ned i en politisk slushmaskin i Karasjok. Jeg ønsker ikke at aktivister uansett politisk fløy skal ha uforholdsmessig stor innflytelse på de beslutninger som tas.
Det er et demokratisk problem som dessverre fører til mer polarisert debatt og uro, ikke mindre.
I mitt politiske virke gjennom 35 år har jeg arbeidet for økt innsyn i hvordan fellesskapets midler forvaltes. Innsyn betinger åpenhet, slik at ubehagelige saker ikke kan feies under teppet. Slik kan det skapes tillit til de som styrer.
Dessverre øker mistilliten, noe vi merker også i Norge for tiden hvor rikspolitikere misbruker ordninger til eget beste. Noe som frister andre politikere til å kopiere kreativiteten.
Dette – sammen med økt polarisering av debatten – må vi særlig unngå i et sikkerhetspolitisk følsomt område som Nordkalotten.
Med vår beliggenhet mot en militær stormakt styrt av kommunistiske/fascistiske prinsipper, må vi daglig kjempe for vårt liberale demokrati. Det gjøres best ved å kunne leve i et likeverdig felleskap uansett hvilken genetisk eller språklig bakgrunn vi har.